Da får jeg prøve å fortsette der jeg glapp i går. La merke til at jeg hadde litt skrivefeil, skylder på at jeg var veldig trøtt og sliten så øynene gikk litt i kryss. Er litt mer opplagt nå, skal få til mer korrekt skriving nå:)
Da vi kom fram til Singida, i elleve tiden, var det bare å ta på seg tålmodighetslua igjen og vente på bussen. Rett før tolv var den på plass, fullstappet. Princess Moru som bussen het, så heldigvis ut til å være i god stand. Da vi fikk presset oss inn, oppdaget vi at det fantes ikke en enste ledig sitteplass. Tror "sjefen" på bussen jaget fram noen folk slik at vi fikk sitteplass, dog litt spredt rundt. Heldig som jeg var fikk jeg dele sete med en hyggelig kar. Han hadde også sitt eget setet, men siden han var så svær tok han også halve mitt. Det skal sies at i bussen var det to rader, en med to seter og en med tre, bussen var ikke større enn en ekspressbuss i Norge, bare stuet inn fler og smalere seter. Den hyggelige karen jeg delte sete med sovnet etterhvert og lente seg mot meg, vi hadde vært våkne siden klokken 5 og ellers hatt dårlig søvn pga uværet, så jeg prøvde også å blunde litt. Det endte med at den ene rompeballen og beine sovnet siden det måtte holde oppe hele meg og til tider mannen. Det var forferdelig ubehagelig, til min lettelse ble det spilt noen forferdelig dårlig filmer i bussen som tok oppmerksomheten bort fra den dovne delen av kroppen. 2 1/2 smertefulle og irriterende timer senere var vi framme i Dodoma (hovedstaden) hvor rompa og beinet mitt jublet av glede da mange gikk av og det ble mange ledige plasser i bussen. Wibeke og jeg delte en treseter resten av turen som tok bortimot 4 timer. Vell framme i Morogoro fant vi en Taxi som fraktet oss til gjestehuset vi skulle bringe de neste 5-6 dagene. Her møtte vi også Corinne som skriver bachlor oppgave her. Utrolig deilig å komme tilbake til sivilisasjonen, humøret ble plutselig ti ganger bedre. Vi stakk ut for å spise på en fin restaurant som t.o.m hadde en meny, en variert meny. Lina og jeg bestilte fisk og potetmos, Corinne og Wibeke prøvde en type kylling. Det smakte himmelsk. Endelig god mat igjen:))
Mandagsmorgen var vi oppe tidlig, stakk og spiste god frokost på skolens kantine. Frokosten besto av Chapati, mayai, ndizi og toast. På norsk; lefse (type potetlefse), egg, banan og loff. Etter frokost tuslet vi ned til kontoret til Dr. Mushi (veilederen vår) og Corinne viste oss hvordan vi skulle føre data inn i statistikk programmet SPSS. Klokken tolv gikk strømmen og ble borte resten av dagen. Siden vi er avhengig av strøm til dataen for å gjøre noe fornuftig, dro vi til restauranten og spiste lunsj i håp om at strømmen snart kom tilbake. Lunsjen vi valgte var gresk salat, egentlig var det mer tomatsalat, for det var nesten bare tomater pluss litt løk, oliven og fetaost:) Timene gikk og vi gjorde ikke så veldig mye. Plutselig var det middagstider og i 21 tiden kom strømmen tilbake. Alt for sent til å begynne å jobbe, ble heller tidlig kvelden.
Neste morgen var Lina helt i hundre, klarte ikke å sitte i ro, løp rundt med ett gigantisk smil om munnen som egentlig var veldig forstålig siden Sondre skulle komme denne dagen. Vi startet dagen med frokost, og fortsatte innføringen av data i SPSS fram til lunsj. Wibeke, jeg og Corinne stakk til kantinen for å spise og møte Helene. Lina ble igjen for å vente på Sondre som kom fra Dar es Salaam. Til lunsj bestilte vi chipsmayai:)
Etter lunsj stakk vi til restauranten hvor Lina og Sondre befant seg, vi ble sittende og tok en øl før arbeidet kalte igjen. Vi begynte også planlegging av safari til dagen etter. En av veilederne hjalp oss med å finne sjåfør og en god pris. Vi avtalte, eller vi trodde vi avtalte, en pakkepris som skulle inkludere absolutt alle utgifter til turen. 600 000 tsh var det billigste han kunne få til, noe vi takket ja til det, selv om vi synes det var litt dyrt.
Fra lunsj og fram til middag jobbet jeg og Wibeke iherdig og ble ferdig med å føre inn data i SPSS. Etter middag, hvor vi spiste en himmelsk god vegetarpizza så vi en episode av Grays Anatomy som Sondre hadde tatt med til oss:)
Onsdag, i går, kom sjåføren og hentet oss klokka 9. Det hadde blitt veldig dårlig med søvn denne natten fordi det var et forferdelig uvær. Skvatt og bråvåknet opp til fler ganger iløpet av natta pga tordne som bråket veldig nærme og lynet som lyste opp.
Bilen sjåføren kom i var langt ifra en safaribil, bilen var ikke særlig stor. Det var femseter og vi var tilsammen seks personer. Det endte opp med at Lina måtte være hund og sitte bakerst bilen. Så fortsatte problemene, det hadde visst vært en misforståelse som det veldig ofte er her. Kommunikasjon er svært vanskelig tydeligvis. Veilederen vår som hadde hjulpet oss fortalte plutselig at de 600 000 kun var til lån av denne bilen, også måtte vi betale for en ny bil i parken pluss inngang og guide, ARGH! Etter litt diskusjon ble vi enige om at vi kun skulle betale inngang i parken, også skulle de 600 000 dekke resten. Etter 1 1/2 times kjøring til Mikumi National Park (Tanzanias fjerde største) fortsatte misskommunikasjonen og problemene. Plutselig måtte vi betale for safaribil like vell, etter mYE diskusjon og telefoner fant vi ut at vi ikke gadd å dra på safari, til guiden og veilederens fortvilelse. Etter ENDA mer diskusjon ble det enstemmig vedtatt at vi tok vår egen lille bil på safari og kun betalte inngang i parken. Det viste seg å være ett bra valg for safarien var kjempe vellykket. Vi så ikke SÅ mange dyr, mest elefanter, impala, giraff og vannbøffel. Parken var bare utrolig frodig og fin. Vi så et dyr vi ikke hadde sett tidligere, nemlig en krokodille som lå rett ved veien, dødskult:) Dessverre ingen kattedyr bortsett fra noen løvetråkk langs veien.
I syvtiden på kvelden kom vi tilbake, ganske trøtte og slitne. Masse inntrykk på en slik dag. Vi stakk på den faste restauranten, spiste god mat, tok noen øl og trasket hjem igjen til sengs. Det tar alltid 1- 1 1/2 time før maten kommer etter vi har bestilt på denne restauranten, så er du ikke sulten når du kommer dit, har du rukket å bli det innen maten er på bordet.
I dag skulle vi egentlig få hjelp av DR. Mushi til å analyse dataen vår, men det viste seg akkurat at han kommer ikke til SUA før til mandagen. Til lørdagen reiser vi til Zanzibar så da får vi heller bare analysere dataen når vi kommer hjem. Ting går sjeldent som planlagt her, begynner å bli veldig vant med det nå. Så hva vi finner på i dag er litt usikkert, kan hende vi tar en tur til den internasjonale skolen og spiller volleyball, det hadde vært morsomt. Det er litt overskyet i dag også, noe som er helt greit for da blir det ikke så ulevelig varmt.
Ønsker alle en fin dag.
onsdag 7. mars 2012
Turen fortsetter...
Da var det på tide og oppdatere bloggen igjen, er jo allerede en uken siden sist. Hadde faktisk tenkt å være litt flinkere nå, men først skjedde det så lite, og plutselig skjedde det utrolig mye.
Jeg får gå tilbake til sist torsdag da vi ikke gjorde noe spesielt, bortsett fra å føre inn data i excel hele dagen. Simba kom også å besøkte oss ved huset for første gang, det var så utrolig koselig. Han fikk knekkebrød og vann:) Regntiden har kommet for fult nå, så det har kommet noen skikkelige nedbørsskurer. Hele himlen åpner seg, og etter få minutter har vannet lagd massevis av bekker. Utover dagen klarnet det opp og vi bestemte for å trene. Wibeke og Lina tok en joggetur rundt gården og trente styrke, mens jeg tok en litt lengre joggetur bort til geitefjellet og tilbake. På grunn av alt regnet ble veien helt forferdelig å gå på, sanden/grusen blir som leire og fester seg til skoene. Ble ingen bra joggetur, føltes ut som om jeg jogget på platåsko, i tillegg til at det var kjempe glatt. Ble mye gåing også. Middagen var nok en gang kjedelig, dersom jeg husker riktig besto den av poteter og spagetti.
På fredagen var det stort sett overskyet, og det ble nok en rolig dag inne med føring av data i excel. Dagen startet med sala (gudstjeneste) hvor vi takket for oss og et fantastisk opphold på Mulbadaw. Kjente nesten at tårene presset på, jeg er ikke glad i å si ha det. Derfor sa vi "badai" som betyr, ses igjen. Håper virkelig at jeg kan komme tilbake en gang i framtiden. Menneskene på gården er bare en gjeng med utrolig hyggelige mennesker. Vi hadde begynt planleggingen av turen videre til Morogoro og universitetet der. Lederne på gården var bare kjempe hjelpsomme med transport til bussholdeplassen hvor vi skulle reise fra på søndagen. Vår afrikanske veileder hadde også ringt dagen før og sagt at de kanskje kunne sende en bil for å hente oss, vi hadde blitt overlykkelige dersom det kunne blitt arrangert, siden bussene kjører sykt fort/farlig, turen var lang og vi hadde MASSE bagasje. Senere på kvelden ringte veilederen og fortalte at noen hadde foreslått at vi burde ta bussen slik at vi kunne få sett countryside. WHAT? I en buss, fullstappet buss? Hvor vi er mer opptatt med å komme fram i livet. Men men, da var det jo bare å innstille seg på en laaang og ubehagelig tur.
Før middagstid bestemte vi oss for å trene denne dagen også. Da tok Wibeke og Lina ruten jeg tok dagen før, også tok jeg å jogget runden rundt gården og trente styrke deretter. Wibeke og Lina hadde en litt morsom opplevelse på tur da de jogget i følge med to masaier og de tre eslene deres ett lite stykke av veien, før dem økte tempo og løp avgårde:)Simba kom nok en gang på besøk, utrolig koselig å ha en hund igjen:)
Lørdagen skinte solen igjen, så vi la oss ut og koste oss i solsteika noen timer før vi fikk besøk av noen barn. Helene hadde tatt med popcorn til oss, så vi poppet en stor porsjon til jentene. Vaskedamen vår kom og ga oss en safari njema - gave (god reise) og en lapp hvor hun hadde skrevet noen ord på swahili. Vi brukte google translate for å oversette det som sto. Det sto noe med at vi måtte ha en god reise hjem, gud være med oss, håper at vi kommer tilbake og noe mer. Utrolig koselig var det.
Etter lunsj begynte regnværet igjen og fortsatte hele dagen. Simba kom på besøk og fikk popcornrestene til barna. Synes også litt synd på han i regnværet, så han ble med inn i huset, og lå ved siden av sengen mens jeg og Wibeke så en heller dårlig film.
Klokken seks neste morgen skulle en sjåfør komme å hente oss og frakte oss til Katesh hvor vi skulle ta bussen videre. Etter middag begynte vi å pakke, både Lina og Wibeke var blitt syke så stemningen var laber. Tror vi alle tre hadde veldig hjemlengsel denne kvelden, selv var jeg veldig nedfor fordi jeg følte meg utrolig klar for å reise hjem til Norge, det var nedtur at vi hadde hele to uker igjen, i tillegg til at det var trist å måtte dra fra farmen og Simba. Simba var inne hos oss mens vi pakket. Når vi var ferdig var det akkurat som om han forsto at vi kom til å reise. Han sa ha det, gikk til døren, jeg slapp han ut og det var det siste jeg så til han. Alle la seg tidlig denne kvelden, og søvnen denne natta ble veldig dårlig, både pga hjemlengsel, vi skulle tidlig opp OG fordi det var ett forferdelig uvær, det tordnet og lynet så fælt at hele rommet lyste opp, verste jeg har opplevd.
Søndag, tidlig morgen, klarte vi å komme oss opp klokka 5, traske bort i kantina og spise frokost før vi gikk tilbake til huset og ventet på sjåføren. Vi hadde avtalt at han skulle hente oss klokken 05.45 slik at vi rakk bussen klokka 7. 06.30 kom vi oss avgårde, det skjer aldri at noen er til tida her. Om vi misset bussen vet jeg ikke, men det var hvert fall en bil som skulle til Singida (riktig retning) kort tid etter vi kom. Kort tid var det de sa, det de mente var at de drar ikke før bilen er full, og da mener jeg så full at det fysisk ikke er plass til mer, ikke en ert. I bilen var det 17 seter, bittebittesmå seter, ingen bagasjerom, bare et lite rom med masse seter. Vi var førstemann i bilen, nesten en time senere var vi i alt 20 voksne personer, to små babyer og masse bagasje. Da vi trodde at det seriøst ikke var plass til fler kom det på noen til som ble sittende nesten på fanget til meg og Lina. Vi visste først ikke om vi skulle le eller grine av hele opplegget, men vi ente opp med å bryte ut i latter. Gammel svette var godlukten vi sniffet i oss de neste 90 minuttene før vi var framme i Singida hvor vi skulle bytte til en stor buss.
Nå er jeg så trøtt at jeg tror jeg bare må fortsette i morgen.
To be continued....
Jeg får gå tilbake til sist torsdag da vi ikke gjorde noe spesielt, bortsett fra å føre inn data i excel hele dagen. Simba kom også å besøkte oss ved huset for første gang, det var så utrolig koselig. Han fikk knekkebrød og vann:) Regntiden har kommet for fult nå, så det har kommet noen skikkelige nedbørsskurer. Hele himlen åpner seg, og etter få minutter har vannet lagd massevis av bekker. Utover dagen klarnet det opp og vi bestemte for å trene. Wibeke og Lina tok en joggetur rundt gården og trente styrke, mens jeg tok en litt lengre joggetur bort til geitefjellet og tilbake. På grunn av alt regnet ble veien helt forferdelig å gå på, sanden/grusen blir som leire og fester seg til skoene. Ble ingen bra joggetur, føltes ut som om jeg jogget på platåsko, i tillegg til at det var kjempe glatt. Ble mye gåing også. Middagen var nok en gang kjedelig, dersom jeg husker riktig besto den av poteter og spagetti.
På fredagen var det stort sett overskyet, og det ble nok en rolig dag inne med føring av data i excel. Dagen startet med sala (gudstjeneste) hvor vi takket for oss og et fantastisk opphold på Mulbadaw. Kjente nesten at tårene presset på, jeg er ikke glad i å si ha det. Derfor sa vi "badai" som betyr, ses igjen. Håper virkelig at jeg kan komme tilbake en gang i framtiden. Menneskene på gården er bare en gjeng med utrolig hyggelige mennesker. Vi hadde begynt planleggingen av turen videre til Morogoro og universitetet der. Lederne på gården var bare kjempe hjelpsomme med transport til bussholdeplassen hvor vi skulle reise fra på søndagen. Vår afrikanske veileder hadde også ringt dagen før og sagt at de kanskje kunne sende en bil for å hente oss, vi hadde blitt overlykkelige dersom det kunne blitt arrangert, siden bussene kjører sykt fort/farlig, turen var lang og vi hadde MASSE bagasje. Senere på kvelden ringte veilederen og fortalte at noen hadde foreslått at vi burde ta bussen slik at vi kunne få sett countryside. WHAT? I en buss, fullstappet buss? Hvor vi er mer opptatt med å komme fram i livet. Men men, da var det jo bare å innstille seg på en laaang og ubehagelig tur.
Før middagstid bestemte vi oss for å trene denne dagen også. Da tok Wibeke og Lina ruten jeg tok dagen før, også tok jeg å jogget runden rundt gården og trente styrke deretter. Wibeke og Lina hadde en litt morsom opplevelse på tur da de jogget i følge med to masaier og de tre eslene deres ett lite stykke av veien, før dem økte tempo og løp avgårde:)Simba kom nok en gang på besøk, utrolig koselig å ha en hund igjen:)
Lørdagen skinte solen igjen, så vi la oss ut og koste oss i solsteika noen timer før vi fikk besøk av noen barn. Helene hadde tatt med popcorn til oss, så vi poppet en stor porsjon til jentene. Vaskedamen vår kom og ga oss en safari njema - gave (god reise) og en lapp hvor hun hadde skrevet noen ord på swahili. Vi brukte google translate for å oversette det som sto. Det sto noe med at vi måtte ha en god reise hjem, gud være med oss, håper at vi kommer tilbake og noe mer. Utrolig koselig var det.
Etter lunsj begynte regnværet igjen og fortsatte hele dagen. Simba kom på besøk og fikk popcornrestene til barna. Synes også litt synd på han i regnværet, så han ble med inn i huset, og lå ved siden av sengen mens jeg og Wibeke så en heller dårlig film.
Klokken seks neste morgen skulle en sjåfør komme å hente oss og frakte oss til Katesh hvor vi skulle ta bussen videre. Etter middag begynte vi å pakke, både Lina og Wibeke var blitt syke så stemningen var laber. Tror vi alle tre hadde veldig hjemlengsel denne kvelden, selv var jeg veldig nedfor fordi jeg følte meg utrolig klar for å reise hjem til Norge, det var nedtur at vi hadde hele to uker igjen, i tillegg til at det var trist å måtte dra fra farmen og Simba. Simba var inne hos oss mens vi pakket. Når vi var ferdig var det akkurat som om han forsto at vi kom til å reise. Han sa ha det, gikk til døren, jeg slapp han ut og det var det siste jeg så til han. Alle la seg tidlig denne kvelden, og søvnen denne natta ble veldig dårlig, både pga hjemlengsel, vi skulle tidlig opp OG fordi det var ett forferdelig uvær, det tordnet og lynet så fælt at hele rommet lyste opp, verste jeg har opplevd.
Søndag, tidlig morgen, klarte vi å komme oss opp klokka 5, traske bort i kantina og spise frokost før vi gikk tilbake til huset og ventet på sjåføren. Vi hadde avtalt at han skulle hente oss klokken 05.45 slik at vi rakk bussen klokka 7. 06.30 kom vi oss avgårde, det skjer aldri at noen er til tida her. Om vi misset bussen vet jeg ikke, men det var hvert fall en bil som skulle til Singida (riktig retning) kort tid etter vi kom. Kort tid var det de sa, det de mente var at de drar ikke før bilen er full, og da mener jeg så full at det fysisk ikke er plass til mer, ikke en ert. I bilen var det 17 seter, bittebittesmå seter, ingen bagasjerom, bare et lite rom med masse seter. Vi var førstemann i bilen, nesten en time senere var vi i alt 20 voksne personer, to små babyer og masse bagasje. Da vi trodde at det seriøst ikke var plass til fler kom det på noen til som ble sittende nesten på fanget til meg og Lina. Vi visste først ikke om vi skulle le eller grine av hele opplegget, men vi ente opp med å bryte ut i latter. Gammel svette var godlukten vi sniffet i oss de neste 90 minuttene før vi var framme i Singida hvor vi skulle bytte til en stor buss.
Nå er jeg så trøtt at jeg tror jeg bare må fortsette i morgen.
To be continued....
tirsdag 28. februar 2012
Lenge siden sist!
Som tiden plutselig har løpt avgårde, må ærlig innrømme at jeg ikke vet om jeg husker alt som har skjedd den siste uken. Til uvane her i Tanzania, hvert fall for oss, har det faktisk skjedd utrolig mye siden sist, selv om kanskje 50 % av tiden har bestått av venting.
Det hele startet fredagen for sirka to uker siden, eller torsdag, ble veldig usikker nå. Vi ble tomme for penger på telefonen så vi var desperate etter å få tak i kontantkort. Noen nordmenn hadde lovet å si ifra dersom de skulle til «byen» slik at vi kunne ta følge, det er som sagt ikke lett å komme seg rundt. Nordmennene glemte oss bort slik at vi måtte ta ansvar selv. Heldige som vi var fikk vi sitte på med arbeidsbilen fra gården til en liten landsby en mil unna som heter Ngalangala. Det var forresten en fredag. Vi kom oss vell fram og fikk kjøpt det vi trengte. Mens vi ventet på sjåføren koste vi oss med en fanta, når den var drukket opp begynte vi å stusse på om sjåføren i det hele tatt kom til å komme. Etter noen minutter fant vi ut at, det gjør han nok ikke. For i Tanzania sier folk ja, selv om dem egentlig mener nei. Ja og nei spørsmål kan ikke spørres her, det er ikke alltid dem forstår engelsk, men i stede for å si det, svarer dem bare ja. Så da var det bare å ta beina fatt og gå hjem, en mil er langt nok når klokka er 12 på dagen i stekende varme, spør bare Wibeke som så ut som en tomat dagene etterpå.
Lørdagen kom og huset ble fult av unger igjen, veldig koselig i starten, også ble dem slitsomme i lengden. Fordelen med ungene er at dem får dagen til å gå, vi lekte gjemsel, spilte yatzy og hadde litt swahili kurs. Før middag bestemte vi oss å trene litt styrke, ungene var fortsatt på besøk så vi lot døren stå oppe. I tillegg til de tre jentene som hadde vært der hele dagen kom en gutt på besøk. Vi så han lekte med ipoden til Wibeke da vi dro ut, og når vi kom tilbake oppdaget jeg at den var borte, det var også gutten. Vi snudde huset på hodet for å finne Ipoden, men det var ikke å se. Vi skjønte at den eneste muligheten var at gutten måtte ha tatt den. Vi reiste til huset hans og konfronterte han. Selvfølgelig nektet han for å ha tatt den, ble med tilbake til huset vårt for å vise at hvor den hadde blitt lagt. Etter mye diskusjon begynte historien hans å slå hull, stakkars gutten sto på sitt, turte vell ikke annet. Etter hvert måtte vi prata med faren hans som ikke var sint, bare veldig veldig skuffet. Vi truet med å sladre til lederne på gården noe som gjorde han veldig nervøs. Etter middagen kom gutten og banket på døra vår og fortalte at han hadde lagt Ipoden bak huset, flink gutt. Senere på kvelden kom de afrikanske professorene, Helene og to norske professorer. De hadde med seg leverposteien vår som Ole hadde sent fra Norge, mmm, nzuri sana:)
Søndagsmorgen etter frokost hadde vi møte og fikk planlagt litt hva vi skulle gjøre utover uka, egentlig ble ikke så veldig mye planlagt fordi planlegging er ikke noe en Tanzaniansk person er i stand til å gjøre, pole. Da vi kom tilbake til huset tok vi et par runder yatzy, da vi fikk høre et kjempe rabalder fra toalettet. Ett minutt senere var halve gulvet fult av vann. Dassen hadde kollapset, bokstavelig talt. Jeg løp bort til naboen og prøvde å forklare problemet på swahili, eneste ordet jeg kunne som var passende var maji (vann), med store armbevegelser sammen med ordet MAJI, skjønte gutten at vi hadde et problem. Siden det var søndag og alle har fri da, fikk han ikke gjort mer enn å stoppe vannet. Heldigvis har vi to doer i huset, så vi måtte klare oss med den andre til rørleggeren (altmulig- mannen) kom tilbake på jobb på mandag. Utpå dagen ble vi med Helene som har ansvar for yoghurt prosjektet, å prøve lage yoghurt av geitemelk. Dette er en lang prosess, så det var først dagen etter vi fikk smake på resultatet. Dessverre ikke så godt som jeg hadde håpet på. Litt kjedelig for vi skulle være med å markedsføre dette produktet. På mandagen reiste Lina til Dirma med professorene for å starte spørreundersøkelsen sin, hun fikk beskjed om at de skulle reise klokka 7, men dem kom seg ikke avgårde før nærmere ni. Stakkars jenta kom tilbake 00.15, en laaaang dag. Vi var oppe klokken seks, og håpet på avreise til Haydom halv 7 sammen med skolebussen, først til Ngalangala også ta en annen buss videre til Haydom. Vi hadde fått beskjed om kvelden før at skolebussen var full så vi måtte finne en annen løsning. Dette trodde ikke vi noe på fordi det aldri er fult her i Tanzania. Der tok vi feil. Det kan faktisk bli så fult at det fysisk ikke er plass til en eneste person til. Skolebussen er egentlig bare en vanlig bil, typ jeep. I tillegg til sjåføren ble det presset og stappet inn 42 skoleelever, 42 stykk! Jeg har aldri sett maken i hele mitt liv. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det var mulig å få alle inn for det ble fort fult, men enda strømmet det barn på. De stablet i bredden, lengder og høyden. 42 barn i en og samme BIL. I Norge hadde den bilen kanskje hatt lov til å ha 8 barn, eller egentlig, den bilen hadde aldri i verden blitt EU godkjent, og hvert fall ikke godkjent til å kjøre skoleelever. Så da var det bare for oss å finne en annen løsning. Vi fant en nordmann og fikk han til å kjøre oss til Basotu (bussholdeplassen) som befinner seg 3 – 4 km fra gården. Da vi kom fram og nordmannen hadde dratt ble vi fortalt at bussen ikke kom i dag, eller om den hadde kjørt, litt usikker akkurat der. Da satt vi med to valg, enten gå tilbake til farmen, eller bare vente og håpe på at bussen kom. Etter ca 20 minutter kom en bil vi fikk haiket med til Haydom, dem hadde plass til oss på lasteplanet. I 80 – 100 km/t bar det av sted, litt nervøs, men heldigvis kom vi oss trygt fram. Planen vår på Haydom var å komme i kontakt med noen av lederne, både for å spørre om vi kunne gjøre markedsundersøkelsen og få intervjuet 20 personer til kartleggingen av ernæringsstatus til masteren vår. Det viste seg at vi hadde valgt helt feil dag å komme på, da sykehuset akkurat hadde fått besøk av 45 norske leger som var der på kurs. Texas med andre ord. Vi fikk egentlig ikke gjort noe fornuftig. Men turen var ikke helt bortkastet fordi vi fikk god mat i Muzungu- kantinen. Siden det er så mange nordmenn på det sykehuset har dem en del bedre mat der, enn hva vi får på gården.
Planen vår å reise hjem med bussen klokka 13 tilbake til Mulbadaw, etter å ha ventet i 40 minutter kom en norsk kjenning av oss som tilfeldigvis skulle til gården, så da slang vi oss på lasteplanet hans og fulgte med Vi havnet tidlig i seng den kvelden, blir fort sliten når det plutselig skjer så mye på en dag.
Neste morgen var vi tidlig oppe igjen, for da skulle vi være med professorene til en landsby som heter Gawidu, for å starte med våre spørreskjema. Nok en gang fløy tiden og det ble en del timers venting før vi fikk begynt. Tolken vårt startet første intervju som han brukte 75 minutter på, alt for mye med tanke på at vi håpet at hvert spørreskjema kom til å ta 30 minutter. Vi håpet å få tatt 20 spørreskjema til dagen, og med det tempo ville vi aldri ha kommet i mål. Heldigvis var det noen engelsktalende slik at jeg også fikk intervjuet. Utover dagen dro Wibeke med tolken (Prosber) ut på landsbygda, mens jeg ble igjen og intervjuet ved «the villige office», fikk også låne Martin, en annen tolk. I to tiden begynte det å hølje ned, Afrikans nedbør er ikke duskregn, her snakker vi skikkelig store nedbørsmengder. Vi gikk i ly og måtte vente en times tid før regnet gav seg. Når det begynte å roe seg ned, dro vi opp til noen lærere som bodde like ved, der fikk vi servert ugali og kylling, smakte faktisk helt fantastisk, men det kan også ha vært fordi vi spiste frokost klokka 6, nesten 10 timer tidligere. Professorene fant ut at vi måtte gi oss for dagen, for etter regnet var det umulig å kjøre rundt, veiene blir ekstremt gjørmete. Så da måtte vi vente i ca 2 -3 til før vi kom oss avgårde. Wibeke og tolken måtte finnes først, dem var langt inn i bushen også vet jeg egentlig ikke hva som tok så lang tid. Om bilen punkterte for tredje gang den dagen, eller om den satt seg fast i gjørma. I 8 tiden var vi vell tilbake til gården, utslitte.
Jeg tror jeg må være enda mer kortfattet, ellers kan jeg skrive en bok om alt som har skjedd siden sist.
Ny dag, nye intervju. Prosber og Martin (tolken) reiste tilbake til Gawidu og fullførte spørreskjemaene våre der. Lina var ferdig og begynte å behandle dataene. Jeg og Wibeke ble med til Darjamida for å gjøre fler intervju der, sammen med en professor og en annen masterstudent. Noen lokale folk hadde samlet seg under et tre hvor intervjuene skulle foregå, helt snodig, men veldig afrikansk. Utover dagen begynte regnet igjen, så vi dro hjem til en av de som vi intervjuet. Utrolig artig å få bli med noen hjem i jordhytta og se hvordan dem lever. Er som å reise 100 år tilbake i tid. Vi fikk unna 7 intervjuer, kom oss til vanlig sent i gang og i 8 tiden kom vi tilbake til mat, 12 timer siden frokost. Vi var klare for senga når vi var tilbake med professorene ville at vi skulle gjøre seks intervjuer på gården. Wibeke og masterstudenten fikk 1 og jeg sammen med Prosber fikk tatt tre, klokken 22.30 var vi ferdige, nok en gang dødsliten.
Torsdagen skulle professorene reise så vi måtte få unnagjort de siste 13. Tre ble med meg og Wibeke til Ngalangala hvor vi gjorde 9 intervju, og de resterende 4 gjorde en professor for oss på gården. Klokken 14 var vi ferdig og i mål med dem som vi hadde planlagt. Resten av dagen ble veldig rolig, manko på søvn gjorde at vi ikke orket stort mer. Vi kom også i kontakt med hunden jeg «adopterte» når jeg kom hit, viste seg at den faktisk var veldig tam. Den har fått navnet Simba, også ble vi kjent med en annen hund som vi gav navnet Rafiki. Godt å få litt kontakt igjen med hunder, merket at det gjorde humøret mitt mye bedre. Medisin for sjelen:)
Simkortene våre ble stengt denne dagen fordi vi ikke hadde registrert dem. Litt nedtur siden vi er litt avhengig av nett.
Fredagen gjorde vi ikke mye mer enn å sitte og behandle dataen fra de første 20 intervjuene, tok ca 10 timer. Ble nokså trøtte i hodet av å sitte og se på dataskjermen hele dagen.
Lørdagen pakket vi sekken og reiste til Haydom for å hjelpe Helene med markedsføringen av yoghurten. Vi ble kjørt tidlig på morgenen til busstoppen i Basotu. Nå skulle vi ta bussen, bussen som hang sammen ved hjelp av mye flaks og litt gaffateip. Det er nok en tur jeg aldri glemmer, det skranglet så ubeskrivelig høyt, og setene satt hulter til bulter. Startet med å være veldig nervøs, men etter hvert ble jeg mer opptatt av og ikke miste hørselen. 1 ½ time senere var vi vell fremme, håper jeg slepper å kjøre buss igjen, her. Vi møtte Prosber som hjalp oss å få i gang simkorte igjen, det tok ca 3 timer, ting går tregt her. Når det var gjort hjalp vi Helene med å finne folk til å smake på yoghurten. Vi hadde med tre forskjellige typer yoghurt, en uten sukker, en med sukker og en med vaniljesmak. De to sist nevnte falt best i smak av testerne. Vi fikk også pratet med sjefen over sykepleierne, og avtalte møte førstkommende mandag, slik at vi fikk startet med intervjuene. Han var veldig imøtekommende og hjelpsom. Klokken 16 kom sjåføren som skulle ta oss med til Katesh, hvor vi skulle bestige Mount Hanang dagen etter. På veien stoppet vi innom gården og hentet tur-klærne våre. Vell framme i Katesh fikk vi servert god mat, Chips Mayai (egg og poteter). Vi prøvde å komme oss tidlig i seng siden vi måtte opp klokka 5 neste morgen.
Søndagen, og min bursdag, regnet det igjen, høljet ned. Vi hadde fått beskjed om at det var farlig å gå fjellet dersom det regnet. Vi tok sjansen på at det ville gi seg snart så vi reiste til fjellet. En liten nedtur denne morgenen, bortsett fra regnet, var at jeg hadde klart å ta med meg skittentøysposen istedenfor posen med turklærne i. Wibeke lånte meg en jakke, også hadde jeg en kortbukse. Det har vært så varmt så tenkte at det kom til og greit med lite klær. Der tok jeg feil. Vi begynte å traske oppover i jungelen som var veldig blaut, alle ble gjennomvåte. Etter 4 veldig slitsomme timer og ca 1300 høydemeter senere nådde vi første topp, våte og kalde men med godt mot. Det var egentlig greit at det var skodde, for hadde je sett hvor bratt det var og hvor langt, hadde jeg gitt opp tror jeg. Vi fikk spist litt sjokolade og fikk ny energi. Neste topp var 1 times gange unna, det begynte å bli veldig kaldt så vi bestemte oss for å ta en topp av gangen. Ved neste topp, spiste vi lunsj. Alle var veldig våte og kalde, guiden vår hadde vært i motorsykkel ulykke dagen før og var i store smerter i tillegg var det så skodde at vi så ingenting. Det var enstemmig å avslutte turen der. Tredje og siste topp var nesten to timers gange unna, og da hadde det blitt fire timer lengre tur. Vi gikk ned igjen. Turen ned tok ca 2 timer og x-antall tryninger. Grus og steiner gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Heldigvis ingen skader. Nede ved bilen merket jeg hvor sliten jeg var i kroppen. Vil påstå det var en veldig krevende tur, men en utrolig minnerik bursdag. Når vi reiste fant Wibeke ut at hun hadde mistet mobilen, så vi måtte dra tilbake der hun sist hadde brukt den. Dessverre var den ikke å se. Takket være en snill guide, sjåføren og 50 000 tsh fikk vi telefonen tilbake. En liten gutt hadde funnet og tatt den. Måtte vi diskutere i over en time før gutten leverte den tilbake, hele landsbygda kom og slengte seg med på diskusjonen. En lettet Wibeke.
Deretter reiste vi tilbake til hotellet hvor vi hadde overnattet, feiret bursdagen min med Kilimanjaro øl og chips mayai med en fyrstikk i En kjempe fin bursdag. Bilen ble pakket og vi kom oss avgårde til Mulbadaw hvor jeg måtte bytte ut skittentøysposen med de rene klærne. Så dro vi tilbake til Haydom, fant et hotell og kastet oss i seng. Måtte tidlig opp morgenen etter for å bli med på gudstjenesten. En ting som er forferdelig artig er at gud på swahili heter mongo. Kjære mongo, du som er i himmelen! Hihi.
Vi rakk sala (gudstjenesten) hvor vi måtte presentere oss selv for en fullsatt kirke. Wibeke sto for pratingen, jeg turte ikke. Etterpå møtte vi sjefen til sykepleierne som satte oss i kontakt med en avdelingssjef, og innen klokken var 11 hadde vi fått gjort mange intervjuer. Vi begynte å bli veldig sultne, var trossalt 18 timer siden forrige måltid. Frokosten besto av en vaffel og en donut som minnet om en smultring. Da frokosten var spist fortsatte vi med intervjuene, det var veldig travelt på alle avdelingene på sykehuset så etter fire intervjuer til fant vi ut at vi måtte gi oss. Vi dro tilbake til hotellet og slappet av noen timer. Det var også helt forferdelig å gå rundt for vi var ubeskrivelige støle etter fjellturen, jeg har hvert fall aldri vært så støl i hele mitt liv. Utpå kvelden dro vi til en restaurant som vi hadde blitt anbefalt. Der spiste vi chips mayai, namnam Ble tidlig kvelden.
Endelig, i dag, fikk vi gjort de siste spørreskjemaene, Lina hjalp oss også så det gikk unna på bare noen timer. Hotellet vi overnattet på måtte vi bare reise fra uten å få betalt, jeg prøvde å betale, men den personen som var til stede skjønte ikke hva jeg pratet om, og vi hadde en avtale klokken åtte og måtte bare dra. Vi møtte noen som skulle tilbake til Mulbadaw som vi var så utrolig heldig å få sitte på med selv om bilene var stapp fulle. Godt å være hjemme igjen. Det har vært en rolig dag etter vi kom hjem, er utrolig sliten nå. Denne uken har vært utrolig travel og slitsom, masse inntrykk, mange mennesker og mye venting.
Planen videre nå blir å være på gården noen dager og få unnagjort noe dataarbeid. Forhåpentligvis kommer vi oss avgårde til Dodoma og Morogoro på mandag, dersom vi er heldige. Som sagt mange ganger før, å komme seg rundt er ikke lett. Bussen vil jeg helst unngå, leie av bil er veldig dyrt, og det går nesten ingen fly.
Føler at teksten har blitt lang og kanskje ikke så bra skrevet, men det får bare holde for nå. Skal komme sterkere tilbake. Dersom jeg skal ta med absolutt alt vi gjør blir jeg nok sittende oppe å skrive i natt, det orker jeg ikke.
God natt godtfolk:)
Det hele startet fredagen for sirka to uker siden, eller torsdag, ble veldig usikker nå. Vi ble tomme for penger på telefonen så vi var desperate etter å få tak i kontantkort. Noen nordmenn hadde lovet å si ifra dersom de skulle til «byen» slik at vi kunne ta følge, det er som sagt ikke lett å komme seg rundt. Nordmennene glemte oss bort slik at vi måtte ta ansvar selv. Heldige som vi var fikk vi sitte på med arbeidsbilen fra gården til en liten landsby en mil unna som heter Ngalangala. Det var forresten en fredag. Vi kom oss vell fram og fikk kjøpt det vi trengte. Mens vi ventet på sjåføren koste vi oss med en fanta, når den var drukket opp begynte vi å stusse på om sjåføren i det hele tatt kom til å komme. Etter noen minutter fant vi ut at, det gjør han nok ikke. For i Tanzania sier folk ja, selv om dem egentlig mener nei. Ja og nei spørsmål kan ikke spørres her, det er ikke alltid dem forstår engelsk, men i stede for å si det, svarer dem bare ja. Så da var det bare å ta beina fatt og gå hjem, en mil er langt nok når klokka er 12 på dagen i stekende varme, spør bare Wibeke som så ut som en tomat dagene etterpå.
Lørdagen kom og huset ble fult av unger igjen, veldig koselig i starten, også ble dem slitsomme i lengden. Fordelen med ungene er at dem får dagen til å gå, vi lekte gjemsel, spilte yatzy og hadde litt swahili kurs. Før middag bestemte vi oss å trene litt styrke, ungene var fortsatt på besøk så vi lot døren stå oppe. I tillegg til de tre jentene som hadde vært der hele dagen kom en gutt på besøk. Vi så han lekte med ipoden til Wibeke da vi dro ut, og når vi kom tilbake oppdaget jeg at den var borte, det var også gutten. Vi snudde huset på hodet for å finne Ipoden, men det var ikke å se. Vi skjønte at den eneste muligheten var at gutten måtte ha tatt den. Vi reiste til huset hans og konfronterte han. Selvfølgelig nektet han for å ha tatt den, ble med tilbake til huset vårt for å vise at hvor den hadde blitt lagt. Etter mye diskusjon begynte historien hans å slå hull, stakkars gutten sto på sitt, turte vell ikke annet. Etter hvert måtte vi prata med faren hans som ikke var sint, bare veldig veldig skuffet. Vi truet med å sladre til lederne på gården noe som gjorde han veldig nervøs. Etter middagen kom gutten og banket på døra vår og fortalte at han hadde lagt Ipoden bak huset, flink gutt. Senere på kvelden kom de afrikanske professorene, Helene og to norske professorer. De hadde med seg leverposteien vår som Ole hadde sent fra Norge, mmm, nzuri sana:)
Søndagsmorgen etter frokost hadde vi møte og fikk planlagt litt hva vi skulle gjøre utover uka, egentlig ble ikke så veldig mye planlagt fordi planlegging er ikke noe en Tanzaniansk person er i stand til å gjøre, pole. Da vi kom tilbake til huset tok vi et par runder yatzy, da vi fikk høre et kjempe rabalder fra toalettet. Ett minutt senere var halve gulvet fult av vann. Dassen hadde kollapset, bokstavelig talt. Jeg løp bort til naboen og prøvde å forklare problemet på swahili, eneste ordet jeg kunne som var passende var maji (vann), med store armbevegelser sammen med ordet MAJI, skjønte gutten at vi hadde et problem. Siden det var søndag og alle har fri da, fikk han ikke gjort mer enn å stoppe vannet. Heldigvis har vi to doer i huset, så vi måtte klare oss med den andre til rørleggeren (altmulig- mannen) kom tilbake på jobb på mandag. Utpå dagen ble vi med Helene som har ansvar for yoghurt prosjektet, å prøve lage yoghurt av geitemelk. Dette er en lang prosess, så det var først dagen etter vi fikk smake på resultatet. Dessverre ikke så godt som jeg hadde håpet på. Litt kjedelig for vi skulle være med å markedsføre dette produktet. På mandagen reiste Lina til Dirma med professorene for å starte spørreundersøkelsen sin, hun fikk beskjed om at de skulle reise klokka 7, men dem kom seg ikke avgårde før nærmere ni. Stakkars jenta kom tilbake 00.15, en laaaang dag. Vi var oppe klokken seks, og håpet på avreise til Haydom halv 7 sammen med skolebussen, først til Ngalangala også ta en annen buss videre til Haydom. Vi hadde fått beskjed om kvelden før at skolebussen var full så vi måtte finne en annen løsning. Dette trodde ikke vi noe på fordi det aldri er fult her i Tanzania. Der tok vi feil. Det kan faktisk bli så fult at det fysisk ikke er plass til en eneste person til. Skolebussen er egentlig bare en vanlig bil, typ jeep. I tillegg til sjåføren ble det presset og stappet inn 42 skoleelever, 42 stykk! Jeg har aldri sett maken i hele mitt liv. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det var mulig å få alle inn for det ble fort fult, men enda strømmet det barn på. De stablet i bredden, lengder og høyden. 42 barn i en og samme BIL. I Norge hadde den bilen kanskje hatt lov til å ha 8 barn, eller egentlig, den bilen hadde aldri i verden blitt EU godkjent, og hvert fall ikke godkjent til å kjøre skoleelever. Så da var det bare for oss å finne en annen løsning. Vi fant en nordmann og fikk han til å kjøre oss til Basotu (bussholdeplassen) som befinner seg 3 – 4 km fra gården. Da vi kom fram og nordmannen hadde dratt ble vi fortalt at bussen ikke kom i dag, eller om den hadde kjørt, litt usikker akkurat der. Da satt vi med to valg, enten gå tilbake til farmen, eller bare vente og håpe på at bussen kom. Etter ca 20 minutter kom en bil vi fikk haiket med til Haydom, dem hadde plass til oss på lasteplanet. I 80 – 100 km/t bar det av sted, litt nervøs, men heldigvis kom vi oss trygt fram. Planen vår på Haydom var å komme i kontakt med noen av lederne, både for å spørre om vi kunne gjøre markedsundersøkelsen og få intervjuet 20 personer til kartleggingen av ernæringsstatus til masteren vår. Det viste seg at vi hadde valgt helt feil dag å komme på, da sykehuset akkurat hadde fått besøk av 45 norske leger som var der på kurs. Texas med andre ord. Vi fikk egentlig ikke gjort noe fornuftig. Men turen var ikke helt bortkastet fordi vi fikk god mat i Muzungu- kantinen. Siden det er så mange nordmenn på det sykehuset har dem en del bedre mat der, enn hva vi får på gården.
Planen vår å reise hjem med bussen klokka 13 tilbake til Mulbadaw, etter å ha ventet i 40 minutter kom en norsk kjenning av oss som tilfeldigvis skulle til gården, så da slang vi oss på lasteplanet hans og fulgte med Vi havnet tidlig i seng den kvelden, blir fort sliten når det plutselig skjer så mye på en dag.
Neste morgen var vi tidlig oppe igjen, for da skulle vi være med professorene til en landsby som heter Gawidu, for å starte med våre spørreskjema. Nok en gang fløy tiden og det ble en del timers venting før vi fikk begynt. Tolken vårt startet første intervju som han brukte 75 minutter på, alt for mye med tanke på at vi håpet at hvert spørreskjema kom til å ta 30 minutter. Vi håpet å få tatt 20 spørreskjema til dagen, og med det tempo ville vi aldri ha kommet i mål. Heldigvis var det noen engelsktalende slik at jeg også fikk intervjuet. Utover dagen dro Wibeke med tolken (Prosber) ut på landsbygda, mens jeg ble igjen og intervjuet ved «the villige office», fikk også låne Martin, en annen tolk. I to tiden begynte det å hølje ned, Afrikans nedbør er ikke duskregn, her snakker vi skikkelig store nedbørsmengder. Vi gikk i ly og måtte vente en times tid før regnet gav seg. Når det begynte å roe seg ned, dro vi opp til noen lærere som bodde like ved, der fikk vi servert ugali og kylling, smakte faktisk helt fantastisk, men det kan også ha vært fordi vi spiste frokost klokka 6, nesten 10 timer tidligere. Professorene fant ut at vi måtte gi oss for dagen, for etter regnet var det umulig å kjøre rundt, veiene blir ekstremt gjørmete. Så da måtte vi vente i ca 2 -3 til før vi kom oss avgårde. Wibeke og tolken måtte finnes først, dem var langt inn i bushen også vet jeg egentlig ikke hva som tok så lang tid. Om bilen punkterte for tredje gang den dagen, eller om den satt seg fast i gjørma. I 8 tiden var vi vell tilbake til gården, utslitte.
Jeg tror jeg må være enda mer kortfattet, ellers kan jeg skrive en bok om alt som har skjedd siden sist.
Ny dag, nye intervju. Prosber og Martin (tolken) reiste tilbake til Gawidu og fullførte spørreskjemaene våre der. Lina var ferdig og begynte å behandle dataene. Jeg og Wibeke ble med til Darjamida for å gjøre fler intervju der, sammen med en professor og en annen masterstudent. Noen lokale folk hadde samlet seg under et tre hvor intervjuene skulle foregå, helt snodig, men veldig afrikansk. Utover dagen begynte regnet igjen, så vi dro hjem til en av de som vi intervjuet. Utrolig artig å få bli med noen hjem i jordhytta og se hvordan dem lever. Er som å reise 100 år tilbake i tid. Vi fikk unna 7 intervjuer, kom oss til vanlig sent i gang og i 8 tiden kom vi tilbake til mat, 12 timer siden frokost. Vi var klare for senga når vi var tilbake med professorene ville at vi skulle gjøre seks intervjuer på gården. Wibeke og masterstudenten fikk 1 og jeg sammen med Prosber fikk tatt tre, klokken 22.30 var vi ferdige, nok en gang dødsliten.
Torsdagen skulle professorene reise så vi måtte få unnagjort de siste 13. Tre ble med meg og Wibeke til Ngalangala hvor vi gjorde 9 intervju, og de resterende 4 gjorde en professor for oss på gården. Klokken 14 var vi ferdig og i mål med dem som vi hadde planlagt. Resten av dagen ble veldig rolig, manko på søvn gjorde at vi ikke orket stort mer. Vi kom også i kontakt med hunden jeg «adopterte» når jeg kom hit, viste seg at den faktisk var veldig tam. Den har fått navnet Simba, også ble vi kjent med en annen hund som vi gav navnet Rafiki. Godt å få litt kontakt igjen med hunder, merket at det gjorde humøret mitt mye bedre. Medisin for sjelen:)
Simkortene våre ble stengt denne dagen fordi vi ikke hadde registrert dem. Litt nedtur siden vi er litt avhengig av nett.
Fredagen gjorde vi ikke mye mer enn å sitte og behandle dataen fra de første 20 intervjuene, tok ca 10 timer. Ble nokså trøtte i hodet av å sitte og se på dataskjermen hele dagen.
Lørdagen pakket vi sekken og reiste til Haydom for å hjelpe Helene med markedsføringen av yoghurten. Vi ble kjørt tidlig på morgenen til busstoppen i Basotu. Nå skulle vi ta bussen, bussen som hang sammen ved hjelp av mye flaks og litt gaffateip. Det er nok en tur jeg aldri glemmer, det skranglet så ubeskrivelig høyt, og setene satt hulter til bulter. Startet med å være veldig nervøs, men etter hvert ble jeg mer opptatt av og ikke miste hørselen. 1 ½ time senere var vi vell fremme, håper jeg slepper å kjøre buss igjen, her. Vi møtte Prosber som hjalp oss å få i gang simkorte igjen, det tok ca 3 timer, ting går tregt her. Når det var gjort hjalp vi Helene med å finne folk til å smake på yoghurten. Vi hadde med tre forskjellige typer yoghurt, en uten sukker, en med sukker og en med vaniljesmak. De to sist nevnte falt best i smak av testerne. Vi fikk også pratet med sjefen over sykepleierne, og avtalte møte førstkommende mandag, slik at vi fikk startet med intervjuene. Han var veldig imøtekommende og hjelpsom. Klokken 16 kom sjåføren som skulle ta oss med til Katesh, hvor vi skulle bestige Mount Hanang dagen etter. På veien stoppet vi innom gården og hentet tur-klærne våre. Vell framme i Katesh fikk vi servert god mat, Chips Mayai (egg og poteter). Vi prøvde å komme oss tidlig i seng siden vi måtte opp klokka 5 neste morgen.
Søndagen, og min bursdag, regnet det igjen, høljet ned. Vi hadde fått beskjed om at det var farlig å gå fjellet dersom det regnet. Vi tok sjansen på at det ville gi seg snart så vi reiste til fjellet. En liten nedtur denne morgenen, bortsett fra regnet, var at jeg hadde klart å ta med meg skittentøysposen istedenfor posen med turklærne i. Wibeke lånte meg en jakke, også hadde jeg en kortbukse. Det har vært så varmt så tenkte at det kom til og greit med lite klær. Der tok jeg feil. Vi begynte å traske oppover i jungelen som var veldig blaut, alle ble gjennomvåte. Etter 4 veldig slitsomme timer og ca 1300 høydemeter senere nådde vi første topp, våte og kalde men med godt mot. Det var egentlig greit at det var skodde, for hadde je sett hvor bratt det var og hvor langt, hadde jeg gitt opp tror jeg. Vi fikk spist litt sjokolade og fikk ny energi. Neste topp var 1 times gange unna, det begynte å bli veldig kaldt så vi bestemte oss for å ta en topp av gangen. Ved neste topp, spiste vi lunsj. Alle var veldig våte og kalde, guiden vår hadde vært i motorsykkel ulykke dagen før og var i store smerter i tillegg var det så skodde at vi så ingenting. Det var enstemmig å avslutte turen der. Tredje og siste topp var nesten to timers gange unna, og da hadde det blitt fire timer lengre tur. Vi gikk ned igjen. Turen ned tok ca 2 timer og x-antall tryninger. Grus og steiner gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Heldigvis ingen skader. Nede ved bilen merket jeg hvor sliten jeg var i kroppen. Vil påstå det var en veldig krevende tur, men en utrolig minnerik bursdag. Når vi reiste fant Wibeke ut at hun hadde mistet mobilen, så vi måtte dra tilbake der hun sist hadde brukt den. Dessverre var den ikke å se. Takket være en snill guide, sjåføren og 50 000 tsh fikk vi telefonen tilbake. En liten gutt hadde funnet og tatt den. Måtte vi diskutere i over en time før gutten leverte den tilbake, hele landsbygda kom og slengte seg med på diskusjonen. En lettet Wibeke.
Deretter reiste vi tilbake til hotellet hvor vi hadde overnattet, feiret bursdagen min med Kilimanjaro øl og chips mayai med en fyrstikk i En kjempe fin bursdag. Bilen ble pakket og vi kom oss avgårde til Mulbadaw hvor jeg måtte bytte ut skittentøysposen med de rene klærne. Så dro vi tilbake til Haydom, fant et hotell og kastet oss i seng. Måtte tidlig opp morgenen etter for å bli med på gudstjenesten. En ting som er forferdelig artig er at gud på swahili heter mongo. Kjære mongo, du som er i himmelen! Hihi.
Vi rakk sala (gudstjenesten) hvor vi måtte presentere oss selv for en fullsatt kirke. Wibeke sto for pratingen, jeg turte ikke. Etterpå møtte vi sjefen til sykepleierne som satte oss i kontakt med en avdelingssjef, og innen klokken var 11 hadde vi fått gjort mange intervjuer. Vi begynte å bli veldig sultne, var trossalt 18 timer siden forrige måltid. Frokosten besto av en vaffel og en donut som minnet om en smultring. Da frokosten var spist fortsatte vi med intervjuene, det var veldig travelt på alle avdelingene på sykehuset så etter fire intervjuer til fant vi ut at vi måtte gi oss. Vi dro tilbake til hotellet og slappet av noen timer. Det var også helt forferdelig å gå rundt for vi var ubeskrivelige støle etter fjellturen, jeg har hvert fall aldri vært så støl i hele mitt liv. Utpå kvelden dro vi til en restaurant som vi hadde blitt anbefalt. Der spiste vi chips mayai, namnam Ble tidlig kvelden.
Endelig, i dag, fikk vi gjort de siste spørreskjemaene, Lina hjalp oss også så det gikk unna på bare noen timer. Hotellet vi overnattet på måtte vi bare reise fra uten å få betalt, jeg prøvde å betale, men den personen som var til stede skjønte ikke hva jeg pratet om, og vi hadde en avtale klokken åtte og måtte bare dra. Vi møtte noen som skulle tilbake til Mulbadaw som vi var så utrolig heldig å få sitte på med selv om bilene var stapp fulle. Godt å være hjemme igjen. Det har vært en rolig dag etter vi kom hjem, er utrolig sliten nå. Denne uken har vært utrolig travel og slitsom, masse inntrykk, mange mennesker og mye venting.
Planen videre nå blir å være på gården noen dager og få unnagjort noe dataarbeid. Forhåpentligvis kommer vi oss avgårde til Dodoma og Morogoro på mandag, dersom vi er heldige. Som sagt mange ganger før, å komme seg rundt er ikke lett. Bussen vil jeg helst unngå, leie av bil er veldig dyrt, og det går nesten ingen fly.
Føler at teksten har blitt lang og kanskje ikke så bra skrevet, men det får bare holde for nå. Skal komme sterkere tilbake. Dersom jeg skal ta med absolutt alt vi gjør blir jeg nok sittende oppe å skrive i natt, det orker jeg ikke.
God natt godtfolk:)
onsdag 15. februar 2012
Hei og hallo!
Må bare beklage for at jeg er dårlig tid å skrive om dagen, det kommer av den enkle grunn at det er ikke nok som skjer til at jeg har så mye på hjertet. Men nå har det gått noen dager så skal prøve å få ramset opp det bittebitte lille som har skjedd.
Det mest spennende må være at nå er det bestemt at Viti skal få valper våren 2012, om alt går som planlagt, så da har mange tanker gått til det. Jeg har lest ferdig to bøker til. Frelseren av Jo Nesbø, synes den var veldig bra, og Berlinerpopplene av Anne B. Ragde, er også godt i gang med Eremittkrepsene (samme forfatter), også veldig bra må jeg si. Kan anbefales. Gruer meg til jeg er ferdig med Eremittkrepsene, da har jeg ikke fler bøker å lese. Har snart lest 5 bøker på 4 uker, har litt for lite å gjøre med andre ord.
På søndag fikk jeg besøk av noen barn, er jo ikke skole i helgene så da kom de hit til oss. Titter to av jentene var 8-9 år og minstejenta 6. Ikke så lett å se alderen på barna her, alle ser mye yngre ut enn hva de er. Det var uansett noen skjønne barn som fort ble nesten litt plagsomme. Det er jo ikke sånn at det går an å prate, vi kan ikke mye swahili og dem kan lite engelsk. Men det går faktisk an å gjøre seg forstått med de få orda vi har lært og kroppsspråk. Vi ba dem inn og satte på en film, filmen var på engelsk så de forstod ikke stort, vil jeg tro. Etter filmen spilte vi yatzy med dem, og da lærte dem oss å telle på swahili. Klokka begynte å nærme seg 17 og vi var klare for å trene. Hadde også gått en lengre tur før på dagen, da barna fulgte gladelig med. Tenkte at dersom vi jogger så finner dem på noe annet, men NEIDA, dem fulgte etter, i sandaler. Etter ett stykke stoppet dem og vi fikk jogget avgårde i fred. Vell hjemme igjen gikk vi bak huset for litt styrketrening. Jammen så kom dem traskende, og nå kom det også to gutter, litt eldre og dem snakket noe engelsk. Uansett så trente vi, og jeg må innrømme at jeg er ikke så veldig glad i at folk glor når jeg trener, er en grunn til at vi gjør det bak huset. Barna synes at dette vi holdt på med var veldig rart og prøvde å herme iherdig etter. Plutselig var klokken blitt syv og det var middag, herlig middag, fikk nemlig egg og poteter, halleluja. Ingenting er som ett godt måltid etter en god treningsøkt. Og attpåte ble vi kvitt barna, veldig søte barn, men også veldig slitsomme.
Mandagen kom, fikk heldigvis svar fra veilederne våre, noen mer positive enn andre. Tror faktisk vi er ferdig med første spørreskjema nå, er bare å vente på tolk og sjåfør. Hvor lenge vi må vente er ikke godt å si. Til helga kanskje? Da kommer sjefene, de afrikanske veilederne, forhåpentligvis med tolk. De kommer ikke hit for å hjelpe oss dessverre, har andre æren. Vi får nok klare oss selv. Ja i dag er jeg faktisk litt negativ til hele masteropplegget, synes det er forferdelig frustrerende å vite så lite, ha så forferdelig mye dautid. Sitte og vente, dag inn og dag ut. Jeg prøver og ikke gi opp, men er til tider vanskelig. Er lett å få hjemlengsel når ting går så trått, savner hundene veldig. Apropos hund, på lørdagen når vi var på joggetur så holdt på å løpe på en geitekilling, den var nesten helt nyfødt, lå bare forlatt midt i veien. Var så liten og skral, tipper 2 kg. Fikk lyst til å ta den med hjem, savner å kose med dyr, spesielt da voffsene mine. Etter hvert kom en masai løpende og tok den med seg. Om den ble forlatt ett annet sted, eller om den ble fraktet med hjem er ikke godt å si.
Dagen var ellers rolig så vi bestemte oss for å gå en lengre tur, var borte i overkant av to timer. Gården er gigantisk. Fikk ikke sett halvparten av gården en gang, tror jeg. Ble nok også litt solbrent der vi trasket i varmen. Begynner å gå tom for solkrem, er ikke så lett å få kjøpt slikt her, så blir litt sparsom.
Tirsdag, nok en dau dag. Mission «bli brun» ble satt kraftig til verk, lå ute nesten hele dagen og solet meg, med et mer rødt resultat enn brunt. Har ikke turt og være ute så mye i dag for å si det sånn. Kan vell også bare takke meg selv for at jeg har blitt elendig til å bruke solkrem. Jaja. I 5 tiden stakk vi på joggetur, føler at formen blir bedre, men ikke god nok. Jeg får veldig lett hold noe som ødelegger joggeturen. Wibeke og Lena er veldig lette på foten og løper lett fra meg. Litt nedtur, men men. Får heller bare jogge alene, ta det i eget tempo. Kombinasjonen lite drikke, veldig varmt og lite mat gjør jo ikke akkurat treningen mye enklere, blir fort svimmel og slapp.
I dag er nok en super treg og kjedelig dag. Frokosten besto av brød med smør og leverpostei. Fire brødskiver hver, ikke at det hjelper når fire brødskiver her tilsvarer én brødskive hjemme. Heldigvis grovbrød igjen, har vært noen dager med loff. Lunsjen i dag var helt forferdelig kjedelig, ris, poteter og noen usle kjøttbiter. Poteter og kjøttet blir servert i en gryte sammen med kraft. Jeg er så lei den maten, har det helt opp i halsen nå. Eneste jeg klarer å spise er ris. Vanligvis får vi noe frukt også til lunsjen som metter. Ikke i dag, og jeg er så sulten nå at jeg tror jeg dævver, og så er det 2 timer igjen til mat. Iiiiiiiiiiiiiiik. Det blir veldig mye matprat i denne bloggen, kanskje fordi det er så viktig del av dagen her. For vi kan ikke ta maten forgitt, og jeg blir sint på meg selv som ikke spiser det jeg får tildelt, men jeg klarer bare ikke å svelge det ned. Synes faktisk litt synd på oss nå, så nyt maten der hjemme, tenk på de fattig barna i Afrika og litt på oss:P
Fysj som jeg syter, nå skal jeg fortelle noe vi gjorde i dag som var dødsrått!! Jeg og Lina tok med oss kameraene ut for å ta bilder av noen super gule og kule fugler som bor i treet bak huset. Så bestemte vi oss for å traske en runde rundt på gården for å knipse litt. Etter langt og lenge og lengre enn langt, (var ikke så langt altså, gjør det bare litt mer spennende), sier Lina «Titta, en ugla i tredet», (vet ikke hvordan det skrives på svenska). Aner ikke hvordan hun så den for den satt langt oppi treet, hvor den var godt kamuflert. Også knipset vi noen bilder av den, helt til den fløy til ett tre lenger bort. Jeg trasket etter, da jeg ser at det kommer en stor skygge bak meg langs bakken, og bare noen meter over hodet mitt flyr en ugle til, jeg begynner å skrike og Lina skriker. Også fikk vi skriket fra oss, da begge uglene flyr vekk. Vi trasker etter og jeg oppdager den ene ugla igjen. Nok en gang fikk vi knipset noen fine bilder, både av den i treet og flygende avgårde. Og til vår, hvert fall min, store glede, kommer to ørner flygende over hodene våre. Så på den lange turen, som egentlig ikke var så lang, var vi så heldige og fikk oppleve både ugler og ørner på nært hold. Samt noen esler, kuer, geiter, hunder, og andre små fugler.
What a day! Spørs om det blir trening nå, selv på tom mage, har ikke så mye annet å finne på:P
Happy Valentines Day (som var i går!)
Det mest spennende må være at nå er det bestemt at Viti skal få valper våren 2012, om alt går som planlagt, så da har mange tanker gått til det. Jeg har lest ferdig to bøker til. Frelseren av Jo Nesbø, synes den var veldig bra, og Berlinerpopplene av Anne B. Ragde, er også godt i gang med Eremittkrepsene (samme forfatter), også veldig bra må jeg si. Kan anbefales. Gruer meg til jeg er ferdig med Eremittkrepsene, da har jeg ikke fler bøker å lese. Har snart lest 5 bøker på 4 uker, har litt for lite å gjøre med andre ord.
På søndag fikk jeg besøk av noen barn, er jo ikke skole i helgene så da kom de hit til oss. Titter to av jentene var 8-9 år og minstejenta 6. Ikke så lett å se alderen på barna her, alle ser mye yngre ut enn hva de er. Det var uansett noen skjønne barn som fort ble nesten litt plagsomme. Det er jo ikke sånn at det går an å prate, vi kan ikke mye swahili og dem kan lite engelsk. Men det går faktisk an å gjøre seg forstått med de få orda vi har lært og kroppsspråk. Vi ba dem inn og satte på en film, filmen var på engelsk så de forstod ikke stort, vil jeg tro. Etter filmen spilte vi yatzy med dem, og da lærte dem oss å telle på swahili. Klokka begynte å nærme seg 17 og vi var klare for å trene. Hadde også gått en lengre tur før på dagen, da barna fulgte gladelig med. Tenkte at dersom vi jogger så finner dem på noe annet, men NEIDA, dem fulgte etter, i sandaler. Etter ett stykke stoppet dem og vi fikk jogget avgårde i fred. Vell hjemme igjen gikk vi bak huset for litt styrketrening. Jammen så kom dem traskende, og nå kom det også to gutter, litt eldre og dem snakket noe engelsk. Uansett så trente vi, og jeg må innrømme at jeg er ikke så veldig glad i at folk glor når jeg trener, er en grunn til at vi gjør det bak huset. Barna synes at dette vi holdt på med var veldig rart og prøvde å herme iherdig etter. Plutselig var klokken blitt syv og det var middag, herlig middag, fikk nemlig egg og poteter, halleluja. Ingenting er som ett godt måltid etter en god treningsøkt. Og attpåte ble vi kvitt barna, veldig søte barn, men også veldig slitsomme.
Mandagen kom, fikk heldigvis svar fra veilederne våre, noen mer positive enn andre. Tror faktisk vi er ferdig med første spørreskjema nå, er bare å vente på tolk og sjåfør. Hvor lenge vi må vente er ikke godt å si. Til helga kanskje? Da kommer sjefene, de afrikanske veilederne, forhåpentligvis med tolk. De kommer ikke hit for å hjelpe oss dessverre, har andre æren. Vi får nok klare oss selv. Ja i dag er jeg faktisk litt negativ til hele masteropplegget, synes det er forferdelig frustrerende å vite så lite, ha så forferdelig mye dautid. Sitte og vente, dag inn og dag ut. Jeg prøver og ikke gi opp, men er til tider vanskelig. Er lett å få hjemlengsel når ting går så trått, savner hundene veldig. Apropos hund, på lørdagen når vi var på joggetur så holdt på å løpe på en geitekilling, den var nesten helt nyfødt, lå bare forlatt midt i veien. Var så liten og skral, tipper 2 kg. Fikk lyst til å ta den med hjem, savner å kose med dyr, spesielt da voffsene mine. Etter hvert kom en masai løpende og tok den med seg. Om den ble forlatt ett annet sted, eller om den ble fraktet med hjem er ikke godt å si.
Dagen var ellers rolig så vi bestemte oss for å gå en lengre tur, var borte i overkant av to timer. Gården er gigantisk. Fikk ikke sett halvparten av gården en gang, tror jeg. Ble nok også litt solbrent der vi trasket i varmen. Begynner å gå tom for solkrem, er ikke så lett å få kjøpt slikt her, så blir litt sparsom.
Tirsdag, nok en dau dag. Mission «bli brun» ble satt kraftig til verk, lå ute nesten hele dagen og solet meg, med et mer rødt resultat enn brunt. Har ikke turt og være ute så mye i dag for å si det sånn. Kan vell også bare takke meg selv for at jeg har blitt elendig til å bruke solkrem. Jaja. I 5 tiden stakk vi på joggetur, føler at formen blir bedre, men ikke god nok. Jeg får veldig lett hold noe som ødelegger joggeturen. Wibeke og Lena er veldig lette på foten og løper lett fra meg. Litt nedtur, men men. Får heller bare jogge alene, ta det i eget tempo. Kombinasjonen lite drikke, veldig varmt og lite mat gjør jo ikke akkurat treningen mye enklere, blir fort svimmel og slapp.
I dag er nok en super treg og kjedelig dag. Frokosten besto av brød med smør og leverpostei. Fire brødskiver hver, ikke at det hjelper når fire brødskiver her tilsvarer én brødskive hjemme. Heldigvis grovbrød igjen, har vært noen dager med loff. Lunsjen i dag var helt forferdelig kjedelig, ris, poteter og noen usle kjøttbiter. Poteter og kjøttet blir servert i en gryte sammen med kraft. Jeg er så lei den maten, har det helt opp i halsen nå. Eneste jeg klarer å spise er ris. Vanligvis får vi noe frukt også til lunsjen som metter. Ikke i dag, og jeg er så sulten nå at jeg tror jeg dævver, og så er det 2 timer igjen til mat. Iiiiiiiiiiiiiiik. Det blir veldig mye matprat i denne bloggen, kanskje fordi det er så viktig del av dagen her. For vi kan ikke ta maten forgitt, og jeg blir sint på meg selv som ikke spiser det jeg får tildelt, men jeg klarer bare ikke å svelge det ned. Synes faktisk litt synd på oss nå, så nyt maten der hjemme, tenk på de fattig barna i Afrika og litt på oss:P
Fysj som jeg syter, nå skal jeg fortelle noe vi gjorde i dag som var dødsrått!! Jeg og Lina tok med oss kameraene ut for å ta bilder av noen super gule og kule fugler som bor i treet bak huset. Så bestemte vi oss for å traske en runde rundt på gården for å knipse litt. Etter langt og lenge og lengre enn langt, (var ikke så langt altså, gjør det bare litt mer spennende), sier Lina «Titta, en ugla i tredet», (vet ikke hvordan det skrives på svenska). Aner ikke hvordan hun så den for den satt langt oppi treet, hvor den var godt kamuflert. Også knipset vi noen bilder av den, helt til den fløy til ett tre lenger bort. Jeg trasket etter, da jeg ser at det kommer en stor skygge bak meg langs bakken, og bare noen meter over hodet mitt flyr en ugle til, jeg begynner å skrike og Lina skriker. Også fikk vi skriket fra oss, da begge uglene flyr vekk. Vi trasker etter og jeg oppdager den ene ugla igjen. Nok en gang fikk vi knipset noen fine bilder, både av den i treet og flygende avgårde. Og til vår, hvert fall min, store glede, kommer to ørner flygende over hodene våre. Så på den lange turen, som egentlig ikke var så lang, var vi så heldige og fikk oppleve både ugler og ørner på nært hold. Samt noen esler, kuer, geiter, hunder, og andre små fugler.
What a day! Spørs om det blir trening nå, selv på tom mage, har ikke så mye annet å finne på:P
Happy Valentines Day (som var i går!)
Hei og hallo!
Må bare beklage for at jeg er dårlig tid å skrive om dagen, det kommer av den enkle grunn at det er ikke nok som skjer til at jeg har så mye på hjertet. Men nå har det gått noen dager så skal prøve å få ramset opp det bittebitte lille som har skjedd.
Det mest spennende må være at nå er det bestemt at Viti skal få valper våren 2012, om alt går som planlagt, så da har mange tanker gått til det. Jeg har lest ferdig to bøker til. Frelseren av Jo Nesbø, synes den var veldig bra, og Berlinerpopplene av Anne B. Ragde, er også godt i gang med Eremittkrepsene (samme forfatter), også veldig bra må jeg si. Kan anbefales. Gruer meg til jeg er ferdig med Eremittkrepsene, da har jeg ikke fler bøker å lese. Har snart lest 5 bøker på 4 uker, har litt for lite å gjøre med andre ord.
På søndag fikk jeg besøk av noen barn, er jo ikke skole i helgene så da kom de hit til oss. Titter to av jentene var 8-9 år og minstejenta 6. Ikke så lett å se alderen på barna her, alle ser mye yngre ut enn hva de er. Det var uansett noen skjønne barn som fort ble nesten litt plagsomme. Det er jo ikke sånn at det går an å prate, vi kan ikke mye swahili og dem kan lite engelsk. Men det går faktisk an å gjøre seg forstått med de få orda vi har lært og kroppsspråk. Vi ba dem inn og satte på en film, filmen var på engelsk så de forstod ikke stort, vil jeg tro. Etter filmen spilte vi yatzy med dem, og da lærte dem oss å telle på swahili. Klokka begynte å nærme seg 17 og vi var klare for å trene. Hadde også gått en lengre tur før på dagen, da barna fulgte gladelig med. Tenkte at dersom vi jogger så finner dem på noe annet, men NEIDA, dem fulgte etter, i sandaler. Etter ett stykke stoppet dem og vi fikk jogget avgårde i fred. Vell hjemme igjen gikk vi bak huset for litt styrketrening. Jammen så kom dem traskende, og nå kom det også to gutter, litt eldre og dem snakket noe engelsk. Uansett så trente vi, og jeg må innrømme at jeg er ikke så veldig glad i at folk glor når jeg trener, er en grunn til at vi gjør det bak huset. Barna synes at dette vi holdt på med var veldig rart og prøvde å herme iherdig etter. Plutselig var klokken blitt syv og det var middag, herlig middag, fikk nemlig egg og poteter, halleluja. Ingenting er som ett godt måltid etter en god treningsøkt. Og attpåte ble vi kvitt barna, veldig søte barn, men også veldig slitsomme.
Mandagen kom, fikk heldigvis svar fra veilederne våre, noen mer positive enn andre. Tror faktisk vi er ferdig med første spørreskjema nå, er bare å vente på tolk og sjåfør. Hvor lenge vi må vente er ikke godt å si. Til helga kanskje? Da kommer sjefene, de afrikanske veilederne, forhåpentligvis med tolk. De kommer ikke hit for å hjelpe oss dessverre, har andre æren. Vi får nok klare oss selv. Ja i dag er jeg faktisk litt negativ til hele masteropplegget, synes det er forferdelig frustrerende å vite så lite, ha så forferdelig mye dautid. Sitte og vente, dag inn og dag ut. Jeg prøver og ikke gi opp, men er til tider vanskelig. Er lett å få hjemlengsel når ting går så trått, savner hundene veldig. Apropos hund, på lørdagen når vi var på joggetur så holdt på å løpe på en geitekilling, den var nesten helt nyfødt, lå bare forlatt midt i veien. Var så liten og skral, tipper 2 kg. Fikk lyst til å ta den med hjem, savner å kose med dyr, spesielt da voffsene mine. Etter hvert kom en masai løpende og tok den med seg. Om den ble forlatt ett annet sted, eller om den ble fraktet med hjem er ikke godt å si.
Dagen var ellers rolig så vi bestemte oss for å gå en lengre tur, var borte i overkant av to timer. Gården er gigantisk. Fikk ikke sett halvparten av gården en gang, tror jeg. Ble nok også litt solbrent der vi trasket i varmen. Begynner å gå tom for solkrem, er ikke så lett å få kjøpt slikt her, så blir litt sparsom.
Tirsdag, nok en dau dag. Mission «bli brun» ble satt kraftig til verk, lå ute nesten hele dagen og solet meg, med et mer rødt resultat enn brunt. Har ikke turt og være ute så mye i dag for å si det sånn. Kan vell også bare takke meg selv for at jeg har blitt elendig til å bruke solkrem. Jaja. I 5 tiden stakk vi på joggetur, føler at formen blir bedre, men ikke god nok. Jeg får veldig lett hold noe som ødelegger joggeturen. Wibeke og Lena er veldig lette på foten og løper lett fra meg. Litt nedtur, men men. Får heller bare jogge alene, ta det i eget tempo. Kombinasjonen lite drikke, veldig varmt og lite mat gjør jo ikke akkurat treningen mye enklere, blir fort svimmel og slapp.
I dag er nok en super treg og kjedelig dag. Frokosten besto av brød med smør og leverpostei. Fire brødskiver hver, ikke at det hjelper når fire brødskiver her tilsvarer én brødskive hjemme. Heldigvis grovbrød igjen, har vært noen dager med loff. Lunsjen i dag var helt forferdelig kjedelig, ris, poteter og noen usle kjøttbiter. Poteter og kjøttet blir servert i en gryte sammen med kraft. Jeg er så lei den maten, har det helt opp i halsen nå. Eneste jeg klarer å spise er ris. Vanligvis får vi noe frukt også til lunsjen som metter. Ikke i dag, og jeg er så sulten nå at jeg tror jeg dævver, og så er det 2 timer igjen til mat. Iiiiiiiiiiiiiiik. Det blir veldig mye matprat i denne bloggen, kanskje fordi det er så viktig del av dagen her. For vi kan ikke ta maten forgitt, og jeg blir sint på meg selv som ikke spiser det jeg får tildelt, men jeg klarer bare ikke å svelge det ned. Synes faktisk litt synd på oss nå, så nyt maten der hjemme, tenk på de fattig barna i Afrika og litt på oss:P
Fysj som jeg syter, nå skal jeg fortelle noe vi gjorde i dag som var dødsrått!! Jeg og Lina tok med oss kameraene ut for å ta bilder av noen super gule og kule fugler som bor i treet bak huset. Så bestemte vi oss for å traske en runde rundt på gården for å knipse litt. Etter langt og lenge og lengre enn langt, (var ikke så langt altså, gjør det bare litt mer spennende), sier Lina «Titta, en ugla i tredet», (vet ikke hvordan det skrives på svenska). Aner ikke hvordan hun så den for den satt langt oppi treet, hvor den var godt kamuflert. Også knipset vi noen bilder av den, helt til den fløy til ett tre lenger bort. Jeg trasket etter, da jeg ser at det kommer en stor skygge bak meg langs bakken, og bare noen meter over hodet mitt flyr en ugle til, jeg begynner å skrike og Lina skriker. Også fikk vi skriket fra oss, da begge uglene flyr vekk. Vi trasker etter og jeg oppdager den ene ugla igjen. Nok en gang fikk vi knipset noen fine bilder, både av den i treet og flygende avgårde. Og til vår, hvert fall min, store glede, kommer to ørner flygende over hodene våre. Så på den lange turen, som egentlig ikke var så lang, var vi så heldige og fikk oppleve både ugler og ørner på nært hold. Samt noen esler, kuer, geiter, hunder, og andre små fugler.
What a day! Spørs om det blir trening nå, selv på tom mage, har ikke så mye annet å finne på:P
Happy Valentines Day (som var i går!)
Det mest spennende må være at nå er det bestemt at Viti skal få valper våren 2012, om alt går som planlagt, så da har mange tanker gått til det. Jeg har lest ferdig to bøker til. Frelseren av Jo Nesbø, synes den var veldig bra, og Berlinerpopplene av Anne B. Ragde, er også godt i gang med Eremittkrepsene (samme forfatter), også veldig bra må jeg si. Kan anbefales. Gruer meg til jeg er ferdig med Eremittkrepsene, da har jeg ikke fler bøker å lese. Har snart lest 5 bøker på 4 uker, har litt for lite å gjøre med andre ord.
På søndag fikk jeg besøk av noen barn, er jo ikke skole i helgene så da kom de hit til oss. Titter to av jentene var 8-9 år og minstejenta 6. Ikke så lett å se alderen på barna her, alle ser mye yngre ut enn hva de er. Det var uansett noen skjønne barn som fort ble nesten litt plagsomme. Det er jo ikke sånn at det går an å prate, vi kan ikke mye swahili og dem kan lite engelsk. Men det går faktisk an å gjøre seg forstått med de få orda vi har lært og kroppsspråk. Vi ba dem inn og satte på en film, filmen var på engelsk så de forstod ikke stort, vil jeg tro. Etter filmen spilte vi yatzy med dem, og da lærte dem oss å telle på swahili. Klokka begynte å nærme seg 17 og vi var klare for å trene. Hadde også gått en lengre tur før på dagen, da barna fulgte gladelig med. Tenkte at dersom vi jogger så finner dem på noe annet, men NEIDA, dem fulgte etter, i sandaler. Etter ett stykke stoppet dem og vi fikk jogget avgårde i fred. Vell hjemme igjen gikk vi bak huset for litt styrketrening. Jammen så kom dem traskende, og nå kom det også to gutter, litt eldre og dem snakket noe engelsk. Uansett så trente vi, og jeg må innrømme at jeg er ikke så veldig glad i at folk glor når jeg trener, er en grunn til at vi gjør det bak huset. Barna synes at dette vi holdt på med var veldig rart og prøvde å herme iherdig etter. Plutselig var klokken blitt syv og det var middag, herlig middag, fikk nemlig egg og poteter, halleluja. Ingenting er som ett godt måltid etter en god treningsøkt. Og attpåte ble vi kvitt barna, veldig søte barn, men også veldig slitsomme.
Mandagen kom, fikk heldigvis svar fra veilederne våre, noen mer positive enn andre. Tror faktisk vi er ferdig med første spørreskjema nå, er bare å vente på tolk og sjåfør. Hvor lenge vi må vente er ikke godt å si. Til helga kanskje? Da kommer sjefene, de afrikanske veilederne, forhåpentligvis med tolk. De kommer ikke hit for å hjelpe oss dessverre, har andre æren. Vi får nok klare oss selv. Ja i dag er jeg faktisk litt negativ til hele masteropplegget, synes det er forferdelig frustrerende å vite så lite, ha så forferdelig mye dautid. Sitte og vente, dag inn og dag ut. Jeg prøver og ikke gi opp, men er til tider vanskelig. Er lett å få hjemlengsel når ting går så trått, savner hundene veldig. Apropos hund, på lørdagen når vi var på joggetur så holdt på å løpe på en geitekilling, den var nesten helt nyfødt, lå bare forlatt midt i veien. Var så liten og skral, tipper 2 kg. Fikk lyst til å ta den med hjem, savner å kose med dyr, spesielt da voffsene mine. Etter hvert kom en masai løpende og tok den med seg. Om den ble forlatt ett annet sted, eller om den ble fraktet med hjem er ikke godt å si.
Dagen var ellers rolig så vi bestemte oss for å gå en lengre tur, var borte i overkant av to timer. Gården er gigantisk. Fikk ikke sett halvparten av gården en gang, tror jeg. Ble nok også litt solbrent der vi trasket i varmen. Begynner å gå tom for solkrem, er ikke så lett å få kjøpt slikt her, så blir litt sparsom.
Tirsdag, nok en dau dag. Mission «bli brun» ble satt kraftig til verk, lå ute nesten hele dagen og solet meg, med et mer rødt resultat enn brunt. Har ikke turt og være ute så mye i dag for å si det sånn. Kan vell også bare takke meg selv for at jeg har blitt elendig til å bruke solkrem. Jaja. I 5 tiden stakk vi på joggetur, føler at formen blir bedre, men ikke god nok. Jeg får veldig lett hold noe som ødelegger joggeturen. Wibeke og Lena er veldig lette på foten og løper lett fra meg. Litt nedtur, men men. Får heller bare jogge alene, ta det i eget tempo. Kombinasjonen lite drikke, veldig varmt og lite mat gjør jo ikke akkurat treningen mye enklere, blir fort svimmel og slapp.
I dag er nok en super treg og kjedelig dag. Frokosten besto av brød med smør og leverpostei. Fire brødskiver hver, ikke at det hjelper når fire brødskiver her tilsvarer én brødskive hjemme. Heldigvis grovbrød igjen, har vært noen dager med loff. Lunsjen i dag var helt forferdelig kjedelig, ris, poteter og noen usle kjøttbiter. Poteter og kjøttet blir servert i en gryte sammen med kraft. Jeg er så lei den maten, har det helt opp i halsen nå. Eneste jeg klarer å spise er ris. Vanligvis får vi noe frukt også til lunsjen som metter. Ikke i dag, og jeg er så sulten nå at jeg tror jeg dævver, og så er det 2 timer igjen til mat. Iiiiiiiiiiiiiiik. Det blir veldig mye matprat i denne bloggen, kanskje fordi det er så viktig del av dagen her. For vi kan ikke ta maten forgitt, og jeg blir sint på meg selv som ikke spiser det jeg får tildelt, men jeg klarer bare ikke å svelge det ned. Synes faktisk litt synd på oss nå, så nyt maten der hjemme, tenk på de fattig barna i Afrika og litt på oss:P
Fysj som jeg syter, nå skal jeg fortelle noe vi gjorde i dag som var dødsrått!! Jeg og Lina tok med oss kameraene ut for å ta bilder av noen super gule og kule fugler som bor i treet bak huset. Så bestemte vi oss for å traske en runde rundt på gården for å knipse litt. Etter langt og lenge og lengre enn langt, (var ikke så langt altså, gjør det bare litt mer spennende), sier Lina «Titta, en ugla i tredet», (vet ikke hvordan det skrives på svenska). Aner ikke hvordan hun så den for den satt langt oppi treet, hvor den var godt kamuflert. Også knipset vi noen bilder av den, helt til den fløy til ett tre lenger bort. Jeg trasket etter, da jeg ser at det kommer en stor skygge bak meg langs bakken, og bare noen meter over hodet mitt flyr en ugle til, jeg begynner å skrike og Lina skriker. Også fikk vi skriket fra oss, da begge uglene flyr vekk. Vi trasker etter og jeg oppdager den ene ugla igjen. Nok en gang fikk vi knipset noen fine bilder, både av den i treet og flygende avgårde. Og til vår, hvert fall min, store glede, kommer to ørner flygende over hodene våre. Så på den lange turen, som egentlig ikke var så lang, var vi så heldige og fikk oppleve både ugler og ørner på nært hold. Samt noen esler, kuer, geiter, hunder, og andre små fugler.
What a day! Spørs om det blir trening nå, selv på tom mage, har ikke så mye annet å finne på:P
Happy Valentines Day (som var i går!)
onsdag 8. februar 2012
O`lykke
Jeg må bare fortelle om denne fantastiske dagen, eller mer konkret sagt, fantastiske måltidet. Etter mange dager med ris og kjøtt har vi (hvert fall jeg) blitt veldig mat leie. Etter dagens joggetur og styrketrening, skreik magen mer enn vanlig, jeg var så sulten at det verket. Formen begynner forresten å bli ganske så mye bedre, har bare litt problemer med leggen:/ Men tilbake til historien. Klokka 19 (vår tid), 6 timer siden forrige måltid, trasket vi bort i kantina. Favoritt maten vår har vi bare gitt opp, så vi tok med en ananas for å døyve verste sulten mens vi ventet på potetene, kjøttet og risen, i en eller variant. Så der satt vi, drakk sukker med te og spiste ananas, da Juda (den ene kokken) kommer med ett stort smil om munnen. I hendene kommer han bærende på to tallerkener med det beste vi vet (her i Tanzania), egg med stekte poteter, O`lykke. Jeg kjente hvordan tårekanalen fylte seg opp dunket i øyekroken. Det var ikke lett, men klarte å holde tårene tilbake. Etter noen sekunder klarer jeg å få fram noen ord "Nzuri sana" (dette er godt).
Vi må selvfølgelig være glade for den maten vi får, tross alt er muzungu maten mye bedre enn hva dem andre spiser. Det er rart hvor mye jeg setter pris på maten her, vi får jo bare tre måltider til dagen, og har ikke mulighet til å spise ellers.
Hjemme tar jeg maten forgitt, skal søren meg minnes denne turen hver gang jeg sier æsj til mat, eller ikke verdsetter et godt måltid. "Tenk på barna i Afrika", husker jeg pappa sa til meg når jeg var liten og ikke ville spise opp, pappa hadde rett, en skal tenke på barna i Afrika, eller hvor enn det måtte være hvor folk ikke får nok mat og langt ifra god mat. Hjemme lever vi for å spise, og her spiser man for å leve!
Dette var en tankevekker for meg. 5 1/2 uke til med kjøtt og ris skal jeg søren meg klare uten å rynke på nesa igjen. For vi må bare klare fem uker til, resten av folket her spiser det samme hver dag, hele livet. Verden har blitt en snodig plass. I vesten har fedme blitt den nye folkesykdommen, og her, dør folk av sult. Er som vi lever i to forskjellige verdener, to forskjellige tidsaldere.
Ellers går det trått med oppgava! Ikke så mye å si om den saken. Prøver å få til en liten utflukt i helgen, bestige Tanzanias fjerde største fjell på 3400ognoe, Hanang Mountain. Er bare så dumt at vi er avhengig av sjåfør og guide, håper virkelig vi får det til. Fjellet er rett bak huset vårt, kanskje tre mil unna, men vi ser det veldig godt fordi det er så flatt.
Jammen så klarte jeg å rable ned en del.
Prekas!
Vi må selvfølgelig være glade for den maten vi får, tross alt er muzungu maten mye bedre enn hva dem andre spiser. Det er rart hvor mye jeg setter pris på maten her, vi får jo bare tre måltider til dagen, og har ikke mulighet til å spise ellers.
Hjemme tar jeg maten forgitt, skal søren meg minnes denne turen hver gang jeg sier æsj til mat, eller ikke verdsetter et godt måltid. "Tenk på barna i Afrika", husker jeg pappa sa til meg når jeg var liten og ikke ville spise opp, pappa hadde rett, en skal tenke på barna i Afrika, eller hvor enn det måtte være hvor folk ikke får nok mat og langt ifra god mat. Hjemme lever vi for å spise, og her spiser man for å leve!
Dette var en tankevekker for meg. 5 1/2 uke til med kjøtt og ris skal jeg søren meg klare uten å rynke på nesa igjen. For vi må bare klare fem uker til, resten av folket her spiser det samme hver dag, hele livet. Verden har blitt en snodig plass. I vesten har fedme blitt den nye folkesykdommen, og her, dør folk av sult. Er som vi lever i to forskjellige verdener, to forskjellige tidsaldere.
Ellers går det trått med oppgava! Ikke så mye å si om den saken. Prøver å få til en liten utflukt i helgen, bestige Tanzanias fjerde største fjell på 3400ognoe, Hanang Mountain. Er bare så dumt at vi er avhengig av sjåfør og guide, håper virkelig vi får det til. Fjellet er rett bak huset vårt, kanskje tre mil unna, men vi ser det veldig godt fordi det er så flatt.
Jammen så klarte jeg å rable ned en del.
Prekas!
tirsdag 7. februar 2012
Hakuna Matata
Nå har vi endelig fått begynt med oppgava, tre ganger hurra. Vi får kanskje ikke så mye hjelp som vi har blitt lovet, men er endelig ei som har vist litt interesse til å hjelpe oss:) Har vært mye usikkerhet rundt hva vi skal skrive om, men tror jeg begynner å fatte opplegget nå. Vi har uansett begynt å skrive et spørreskjema for å kunne kartlegge ernæringsstatus hos de to største folkegruppene og en mer moderne gruppe. Det blir veldig artig å reise rundt å intervjue lokalbefolkningen, blir nesten som å reise tilbake i tid. Mange bor jo i små jordhytter.
I går var vi og besøkte sykehuset i Haydom, dessverre hadde vi ikke så mye tid der til å se oss rundt. Måtte på biblioteket å finne litteratur til oppgava, dessverre var det ikke mye å hente da det meste stoffet er over 20 år gammelt. Vi spiste lunsj i kantina, der var det en stor gjeng med muzungu, mest nordmenn, noen amerikanere og noen andre muzungu. Har vært veldig lenge på gården merker jeg, blir litt isolert fra omverden, så var rart å se så mange folk, og ikke minst hvite folk. Lunsjen vi fikk var himmelks, kjøttet var krydret, risen var ikke ihjel kokt og i tillegg fikk vi rundstykke med honning, heaven. På veien hjem stoppet vi på ett kjempe stort marked langs veien og kjøpte tre mananzi (ananas).
Det er ikke så mye som skjer om dagen, dagene er skummelt like, og jeg har allerede sagt tidligere hva vi gjør i løpet av en dag, den eneste forskjellen er at nå prøver vi å jobbe litt med oppgava også.
I går fikk vi besøk av en norsk kar, det er fler av dem her på gården btw. Stort sett pensjonerte menn som jobber her frivillig. Denne gården vi bor på er eid av sykehuset i Haydom og overskuddet går til sykehuset. Sykehuset er startet opp av ei norsk dame kalt mama Kari og støttes mye av en norsk gruppe som kalles Haydoms venner. Uansett, så kom han og besøkte oss i huset vårt og jeg ble bare sittende å måpe, det er den mest energiske personen jeg noen gang har møtt, han pratet i et sett om alt og ingenting, pratet på inn og utpust. Skulle ha filmet han, for han var bare, ja, ubeskrivelig. Han har vært i Tanzania 18 ganger og har flust med prosjekter, og tar stadig på seg fler. Men med den energien går det vell an.
Da var det snart middag igjen, hva blir det i dag tro. I går fikk vi spagetti, poteter og ris. Snodig kombinasjon.
¨
Karibuni kwa chakula (god middag)
PS: Har også lært noen fler ord.
Chai moto (varm te)
Maji Baridi (kaldt vann)
Usiku mwema (god natt)
I går var vi og besøkte sykehuset i Haydom, dessverre hadde vi ikke så mye tid der til å se oss rundt. Måtte på biblioteket å finne litteratur til oppgava, dessverre var det ikke mye å hente da det meste stoffet er over 20 år gammelt. Vi spiste lunsj i kantina, der var det en stor gjeng med muzungu, mest nordmenn, noen amerikanere og noen andre muzungu. Har vært veldig lenge på gården merker jeg, blir litt isolert fra omverden, så var rart å se så mange folk, og ikke minst hvite folk. Lunsjen vi fikk var himmelks, kjøttet var krydret, risen var ikke ihjel kokt og i tillegg fikk vi rundstykke med honning, heaven. På veien hjem stoppet vi på ett kjempe stort marked langs veien og kjøpte tre mananzi (ananas).
Det er ikke så mye som skjer om dagen, dagene er skummelt like, og jeg har allerede sagt tidligere hva vi gjør i løpet av en dag, den eneste forskjellen er at nå prøver vi å jobbe litt med oppgava også.
I går fikk vi besøk av en norsk kar, det er fler av dem her på gården btw. Stort sett pensjonerte menn som jobber her frivillig. Denne gården vi bor på er eid av sykehuset i Haydom og overskuddet går til sykehuset. Sykehuset er startet opp av ei norsk dame kalt mama Kari og støttes mye av en norsk gruppe som kalles Haydoms venner. Uansett, så kom han og besøkte oss i huset vårt og jeg ble bare sittende å måpe, det er den mest energiske personen jeg noen gang har møtt, han pratet i et sett om alt og ingenting, pratet på inn og utpust. Skulle ha filmet han, for han var bare, ja, ubeskrivelig. Han har vært i Tanzania 18 ganger og har flust med prosjekter, og tar stadig på seg fler. Men med den energien går det vell an.
Da var det snart middag igjen, hva blir det i dag tro. I går fikk vi spagetti, poteter og ris. Snodig kombinasjon.
¨
Karibuni kwa chakula (god middag)
PS: Har også lært noen fler ord.
Chai moto (varm te)
Maji Baridi (kaldt vann)
Usiku mwema (god natt)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
