Da får jeg prøve å fortsette der jeg glapp i går. La merke til at jeg hadde litt skrivefeil, skylder på at jeg var veldig trøtt og sliten så øynene gikk litt i kryss. Er litt mer opplagt nå, skal få til mer korrekt skriving nå:)
Da vi kom fram til Singida, i elleve tiden, var det bare å ta på seg tålmodighetslua igjen og vente på bussen. Rett før tolv var den på plass, fullstappet. Princess Moru som bussen het, så heldigvis ut til å være i god stand. Da vi fikk presset oss inn, oppdaget vi at det fantes ikke en enste ledig sitteplass. Tror "sjefen" på bussen jaget fram noen folk slik at vi fikk sitteplass, dog litt spredt rundt. Heldig som jeg var fikk jeg dele sete med en hyggelig kar. Han hadde også sitt eget setet, men siden han var så svær tok han også halve mitt. Det skal sies at i bussen var det to rader, en med to seter og en med tre, bussen var ikke større enn en ekspressbuss i Norge, bare stuet inn fler og smalere seter. Den hyggelige karen jeg delte sete med sovnet etterhvert og lente seg mot meg, vi hadde vært våkne siden klokken 5 og ellers hatt dårlig søvn pga uværet, så jeg prøvde også å blunde litt. Det endte med at den ene rompeballen og beine sovnet siden det måtte holde oppe hele meg og til tider mannen. Det var forferdelig ubehagelig, til min lettelse ble det spilt noen forferdelig dårlig filmer i bussen som tok oppmerksomheten bort fra den dovne delen av kroppen. 2 1/2 smertefulle og irriterende timer senere var vi framme i Dodoma (hovedstaden) hvor rompa og beinet mitt jublet av glede da mange gikk av og det ble mange ledige plasser i bussen. Wibeke og jeg delte en treseter resten av turen som tok bortimot 4 timer. Vell framme i Morogoro fant vi en Taxi som fraktet oss til gjestehuset vi skulle bringe de neste 5-6 dagene. Her møtte vi også Corinne som skriver bachlor oppgave her. Utrolig deilig å komme tilbake til sivilisasjonen, humøret ble plutselig ti ganger bedre. Vi stakk ut for å spise på en fin restaurant som t.o.m hadde en meny, en variert meny. Lina og jeg bestilte fisk og potetmos, Corinne og Wibeke prøvde en type kylling. Det smakte himmelsk. Endelig god mat igjen:))
Mandagsmorgen var vi oppe tidlig, stakk og spiste god frokost på skolens kantine. Frokosten besto av Chapati, mayai, ndizi og toast. På norsk; lefse (type potetlefse), egg, banan og loff. Etter frokost tuslet vi ned til kontoret til Dr. Mushi (veilederen vår) og Corinne viste oss hvordan vi skulle føre data inn i statistikk programmet SPSS. Klokken tolv gikk strømmen og ble borte resten av dagen. Siden vi er avhengig av strøm til dataen for å gjøre noe fornuftig, dro vi til restauranten og spiste lunsj i håp om at strømmen snart kom tilbake. Lunsjen vi valgte var gresk salat, egentlig var det mer tomatsalat, for det var nesten bare tomater pluss litt løk, oliven og fetaost:) Timene gikk og vi gjorde ikke så veldig mye. Plutselig var det middagstider og i 21 tiden kom strømmen tilbake. Alt for sent til å begynne å jobbe, ble heller tidlig kvelden.
Neste morgen var Lina helt i hundre, klarte ikke å sitte i ro, løp rundt med ett gigantisk smil om munnen som egentlig var veldig forstålig siden Sondre skulle komme denne dagen. Vi startet dagen med frokost, og fortsatte innføringen av data i SPSS fram til lunsj. Wibeke, jeg og Corinne stakk til kantinen for å spise og møte Helene. Lina ble igjen for å vente på Sondre som kom fra Dar es Salaam. Til lunsj bestilte vi chipsmayai:)
Etter lunsj stakk vi til restauranten hvor Lina og Sondre befant seg, vi ble sittende og tok en øl før arbeidet kalte igjen. Vi begynte også planlegging av safari til dagen etter. En av veilederne hjalp oss med å finne sjåfør og en god pris. Vi avtalte, eller vi trodde vi avtalte, en pakkepris som skulle inkludere absolutt alle utgifter til turen. 600 000 tsh var det billigste han kunne få til, noe vi takket ja til det, selv om vi synes det var litt dyrt.
Fra lunsj og fram til middag jobbet jeg og Wibeke iherdig og ble ferdig med å føre inn data i SPSS. Etter middag, hvor vi spiste en himmelsk god vegetarpizza så vi en episode av Grays Anatomy som Sondre hadde tatt med til oss:)
Onsdag, i går, kom sjåføren og hentet oss klokka 9. Det hadde blitt veldig dårlig med søvn denne natten fordi det var et forferdelig uvær. Skvatt og bråvåknet opp til fler ganger iløpet av natta pga tordne som bråket veldig nærme og lynet som lyste opp.
Bilen sjåføren kom i var langt ifra en safaribil, bilen var ikke særlig stor. Det var femseter og vi var tilsammen seks personer. Det endte opp med at Lina måtte være hund og sitte bakerst bilen. Så fortsatte problemene, det hadde visst vært en misforståelse som det veldig ofte er her. Kommunikasjon er svært vanskelig tydeligvis. Veilederen vår som hadde hjulpet oss fortalte plutselig at de 600 000 kun var til lån av denne bilen, også måtte vi betale for en ny bil i parken pluss inngang og guide, ARGH! Etter litt diskusjon ble vi enige om at vi kun skulle betale inngang i parken, også skulle de 600 000 dekke resten. Etter 1 1/2 times kjøring til Mikumi National Park (Tanzanias fjerde største) fortsatte misskommunikasjonen og problemene. Plutselig måtte vi betale for safaribil like vell, etter mYE diskusjon og telefoner fant vi ut at vi ikke gadd å dra på safari, til guiden og veilederens fortvilelse. Etter ENDA mer diskusjon ble det enstemmig vedtatt at vi tok vår egen lille bil på safari og kun betalte inngang i parken. Det viste seg å være ett bra valg for safarien var kjempe vellykket. Vi så ikke SÅ mange dyr, mest elefanter, impala, giraff og vannbøffel. Parken var bare utrolig frodig og fin. Vi så et dyr vi ikke hadde sett tidligere, nemlig en krokodille som lå rett ved veien, dødskult:) Dessverre ingen kattedyr bortsett fra noen løvetråkk langs veien.
I syvtiden på kvelden kom vi tilbake, ganske trøtte og slitne. Masse inntrykk på en slik dag. Vi stakk på den faste restauranten, spiste god mat, tok noen øl og trasket hjem igjen til sengs. Det tar alltid 1- 1 1/2 time før maten kommer etter vi har bestilt på denne restauranten, så er du ikke sulten når du kommer dit, har du rukket å bli det innen maten er på bordet.
I dag skulle vi egentlig få hjelp av DR. Mushi til å analyse dataen vår, men det viste seg akkurat at han kommer ikke til SUA før til mandagen. Til lørdagen reiser vi til Zanzibar så da får vi heller bare analysere dataen når vi kommer hjem. Ting går sjeldent som planlagt her, begynner å bli veldig vant med det nå. Så hva vi finner på i dag er litt usikkert, kan hende vi tar en tur til den internasjonale skolen og spiller volleyball, det hadde vært morsomt. Det er litt overskyet i dag også, noe som er helt greit for da blir det ikke så ulevelig varmt.
Ønsker alle en fin dag.
onsdag 7. mars 2012
Turen fortsetter...
Da var det på tide og oppdatere bloggen igjen, er jo allerede en uken siden sist. Hadde faktisk tenkt å være litt flinkere nå, men først skjedde det så lite, og plutselig skjedde det utrolig mye.
Jeg får gå tilbake til sist torsdag da vi ikke gjorde noe spesielt, bortsett fra å føre inn data i excel hele dagen. Simba kom også å besøkte oss ved huset for første gang, det var så utrolig koselig. Han fikk knekkebrød og vann:) Regntiden har kommet for fult nå, så det har kommet noen skikkelige nedbørsskurer. Hele himlen åpner seg, og etter få minutter har vannet lagd massevis av bekker. Utover dagen klarnet det opp og vi bestemte for å trene. Wibeke og Lina tok en joggetur rundt gården og trente styrke, mens jeg tok en litt lengre joggetur bort til geitefjellet og tilbake. På grunn av alt regnet ble veien helt forferdelig å gå på, sanden/grusen blir som leire og fester seg til skoene. Ble ingen bra joggetur, føltes ut som om jeg jogget på platåsko, i tillegg til at det var kjempe glatt. Ble mye gåing også. Middagen var nok en gang kjedelig, dersom jeg husker riktig besto den av poteter og spagetti.
På fredagen var det stort sett overskyet, og det ble nok en rolig dag inne med føring av data i excel. Dagen startet med sala (gudstjeneste) hvor vi takket for oss og et fantastisk opphold på Mulbadaw. Kjente nesten at tårene presset på, jeg er ikke glad i å si ha det. Derfor sa vi "badai" som betyr, ses igjen. Håper virkelig at jeg kan komme tilbake en gang i framtiden. Menneskene på gården er bare en gjeng med utrolig hyggelige mennesker. Vi hadde begynt planleggingen av turen videre til Morogoro og universitetet der. Lederne på gården var bare kjempe hjelpsomme med transport til bussholdeplassen hvor vi skulle reise fra på søndagen. Vår afrikanske veileder hadde også ringt dagen før og sagt at de kanskje kunne sende en bil for å hente oss, vi hadde blitt overlykkelige dersom det kunne blitt arrangert, siden bussene kjører sykt fort/farlig, turen var lang og vi hadde MASSE bagasje. Senere på kvelden ringte veilederen og fortalte at noen hadde foreslått at vi burde ta bussen slik at vi kunne få sett countryside. WHAT? I en buss, fullstappet buss? Hvor vi er mer opptatt med å komme fram i livet. Men men, da var det jo bare å innstille seg på en laaang og ubehagelig tur.
Før middagstid bestemte vi oss for å trene denne dagen også. Da tok Wibeke og Lina ruten jeg tok dagen før, også tok jeg å jogget runden rundt gården og trente styrke deretter. Wibeke og Lina hadde en litt morsom opplevelse på tur da de jogget i følge med to masaier og de tre eslene deres ett lite stykke av veien, før dem økte tempo og løp avgårde:)Simba kom nok en gang på besøk, utrolig koselig å ha en hund igjen:)
Lørdagen skinte solen igjen, så vi la oss ut og koste oss i solsteika noen timer før vi fikk besøk av noen barn. Helene hadde tatt med popcorn til oss, så vi poppet en stor porsjon til jentene. Vaskedamen vår kom og ga oss en safari njema - gave (god reise) og en lapp hvor hun hadde skrevet noen ord på swahili. Vi brukte google translate for å oversette det som sto. Det sto noe med at vi måtte ha en god reise hjem, gud være med oss, håper at vi kommer tilbake og noe mer. Utrolig koselig var det.
Etter lunsj begynte regnværet igjen og fortsatte hele dagen. Simba kom på besøk og fikk popcornrestene til barna. Synes også litt synd på han i regnværet, så han ble med inn i huset, og lå ved siden av sengen mens jeg og Wibeke så en heller dårlig film.
Klokken seks neste morgen skulle en sjåfør komme å hente oss og frakte oss til Katesh hvor vi skulle ta bussen videre. Etter middag begynte vi å pakke, både Lina og Wibeke var blitt syke så stemningen var laber. Tror vi alle tre hadde veldig hjemlengsel denne kvelden, selv var jeg veldig nedfor fordi jeg følte meg utrolig klar for å reise hjem til Norge, det var nedtur at vi hadde hele to uker igjen, i tillegg til at det var trist å måtte dra fra farmen og Simba. Simba var inne hos oss mens vi pakket. Når vi var ferdig var det akkurat som om han forsto at vi kom til å reise. Han sa ha det, gikk til døren, jeg slapp han ut og det var det siste jeg så til han. Alle la seg tidlig denne kvelden, og søvnen denne natta ble veldig dårlig, både pga hjemlengsel, vi skulle tidlig opp OG fordi det var ett forferdelig uvær, det tordnet og lynet så fælt at hele rommet lyste opp, verste jeg har opplevd.
Søndag, tidlig morgen, klarte vi å komme oss opp klokka 5, traske bort i kantina og spise frokost før vi gikk tilbake til huset og ventet på sjåføren. Vi hadde avtalt at han skulle hente oss klokken 05.45 slik at vi rakk bussen klokka 7. 06.30 kom vi oss avgårde, det skjer aldri at noen er til tida her. Om vi misset bussen vet jeg ikke, men det var hvert fall en bil som skulle til Singida (riktig retning) kort tid etter vi kom. Kort tid var det de sa, det de mente var at de drar ikke før bilen er full, og da mener jeg så full at det fysisk ikke er plass til mer, ikke en ert. I bilen var det 17 seter, bittebittesmå seter, ingen bagasjerom, bare et lite rom med masse seter. Vi var førstemann i bilen, nesten en time senere var vi i alt 20 voksne personer, to små babyer og masse bagasje. Da vi trodde at det seriøst ikke var plass til fler kom det på noen til som ble sittende nesten på fanget til meg og Lina. Vi visste først ikke om vi skulle le eller grine av hele opplegget, men vi ente opp med å bryte ut i latter. Gammel svette var godlukten vi sniffet i oss de neste 90 minuttene før vi var framme i Singida hvor vi skulle bytte til en stor buss.
Nå er jeg så trøtt at jeg tror jeg bare må fortsette i morgen.
To be continued....
Jeg får gå tilbake til sist torsdag da vi ikke gjorde noe spesielt, bortsett fra å føre inn data i excel hele dagen. Simba kom også å besøkte oss ved huset for første gang, det var så utrolig koselig. Han fikk knekkebrød og vann:) Regntiden har kommet for fult nå, så det har kommet noen skikkelige nedbørsskurer. Hele himlen åpner seg, og etter få minutter har vannet lagd massevis av bekker. Utover dagen klarnet det opp og vi bestemte for å trene. Wibeke og Lina tok en joggetur rundt gården og trente styrke, mens jeg tok en litt lengre joggetur bort til geitefjellet og tilbake. På grunn av alt regnet ble veien helt forferdelig å gå på, sanden/grusen blir som leire og fester seg til skoene. Ble ingen bra joggetur, føltes ut som om jeg jogget på platåsko, i tillegg til at det var kjempe glatt. Ble mye gåing også. Middagen var nok en gang kjedelig, dersom jeg husker riktig besto den av poteter og spagetti.
På fredagen var det stort sett overskyet, og det ble nok en rolig dag inne med føring av data i excel. Dagen startet med sala (gudstjeneste) hvor vi takket for oss og et fantastisk opphold på Mulbadaw. Kjente nesten at tårene presset på, jeg er ikke glad i å si ha det. Derfor sa vi "badai" som betyr, ses igjen. Håper virkelig at jeg kan komme tilbake en gang i framtiden. Menneskene på gården er bare en gjeng med utrolig hyggelige mennesker. Vi hadde begynt planleggingen av turen videre til Morogoro og universitetet der. Lederne på gården var bare kjempe hjelpsomme med transport til bussholdeplassen hvor vi skulle reise fra på søndagen. Vår afrikanske veileder hadde også ringt dagen før og sagt at de kanskje kunne sende en bil for å hente oss, vi hadde blitt overlykkelige dersom det kunne blitt arrangert, siden bussene kjører sykt fort/farlig, turen var lang og vi hadde MASSE bagasje. Senere på kvelden ringte veilederen og fortalte at noen hadde foreslått at vi burde ta bussen slik at vi kunne få sett countryside. WHAT? I en buss, fullstappet buss? Hvor vi er mer opptatt med å komme fram i livet. Men men, da var det jo bare å innstille seg på en laaang og ubehagelig tur.
Før middagstid bestemte vi oss for å trene denne dagen også. Da tok Wibeke og Lina ruten jeg tok dagen før, også tok jeg å jogget runden rundt gården og trente styrke deretter. Wibeke og Lina hadde en litt morsom opplevelse på tur da de jogget i følge med to masaier og de tre eslene deres ett lite stykke av veien, før dem økte tempo og løp avgårde:)Simba kom nok en gang på besøk, utrolig koselig å ha en hund igjen:)
Lørdagen skinte solen igjen, så vi la oss ut og koste oss i solsteika noen timer før vi fikk besøk av noen barn. Helene hadde tatt med popcorn til oss, så vi poppet en stor porsjon til jentene. Vaskedamen vår kom og ga oss en safari njema - gave (god reise) og en lapp hvor hun hadde skrevet noen ord på swahili. Vi brukte google translate for å oversette det som sto. Det sto noe med at vi måtte ha en god reise hjem, gud være med oss, håper at vi kommer tilbake og noe mer. Utrolig koselig var det.
Etter lunsj begynte regnværet igjen og fortsatte hele dagen. Simba kom på besøk og fikk popcornrestene til barna. Synes også litt synd på han i regnværet, så han ble med inn i huset, og lå ved siden av sengen mens jeg og Wibeke så en heller dårlig film.
Klokken seks neste morgen skulle en sjåfør komme å hente oss og frakte oss til Katesh hvor vi skulle ta bussen videre. Etter middag begynte vi å pakke, både Lina og Wibeke var blitt syke så stemningen var laber. Tror vi alle tre hadde veldig hjemlengsel denne kvelden, selv var jeg veldig nedfor fordi jeg følte meg utrolig klar for å reise hjem til Norge, det var nedtur at vi hadde hele to uker igjen, i tillegg til at det var trist å måtte dra fra farmen og Simba. Simba var inne hos oss mens vi pakket. Når vi var ferdig var det akkurat som om han forsto at vi kom til å reise. Han sa ha det, gikk til døren, jeg slapp han ut og det var det siste jeg så til han. Alle la seg tidlig denne kvelden, og søvnen denne natta ble veldig dårlig, både pga hjemlengsel, vi skulle tidlig opp OG fordi det var ett forferdelig uvær, det tordnet og lynet så fælt at hele rommet lyste opp, verste jeg har opplevd.
Søndag, tidlig morgen, klarte vi å komme oss opp klokka 5, traske bort i kantina og spise frokost før vi gikk tilbake til huset og ventet på sjåføren. Vi hadde avtalt at han skulle hente oss klokken 05.45 slik at vi rakk bussen klokka 7. 06.30 kom vi oss avgårde, det skjer aldri at noen er til tida her. Om vi misset bussen vet jeg ikke, men det var hvert fall en bil som skulle til Singida (riktig retning) kort tid etter vi kom. Kort tid var det de sa, det de mente var at de drar ikke før bilen er full, og da mener jeg så full at det fysisk ikke er plass til mer, ikke en ert. I bilen var det 17 seter, bittebittesmå seter, ingen bagasjerom, bare et lite rom med masse seter. Vi var førstemann i bilen, nesten en time senere var vi i alt 20 voksne personer, to små babyer og masse bagasje. Da vi trodde at det seriøst ikke var plass til fler kom det på noen til som ble sittende nesten på fanget til meg og Lina. Vi visste først ikke om vi skulle le eller grine av hele opplegget, men vi ente opp med å bryte ut i latter. Gammel svette var godlukten vi sniffet i oss de neste 90 minuttene før vi var framme i Singida hvor vi skulle bytte til en stor buss.
Nå er jeg så trøtt at jeg tror jeg bare må fortsette i morgen.
To be continued....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
