Tiden går ikke, den kommer!

Jeg må innrømme at jeg digger Afrika mer og mer. På søndag reiste vi på safari siden vi ikke har så mye å gjøre. Wibeke har vært her før og kjenner noen guider. Heldigvis for oss hadde en tid på så kort varsel, Clement som han heter, til å ta oss med på en tredagers safari. Clement har bodd i Norge i 6 år og prater godt norsk.

Første park vi besøkte het Manyara National Park. Veien dit var lang, tror vi kjørte i sirka 5 timer for å komme fram. Veiene her er utrolig dårlige, men det hindrer ikke sjåføren fra å kjøre fort. Føltes nesten ut som vi satt på med Petter Solberg i ett rallyløp. Uansett, på veien kjørte vi gjennom mange landsbyer, landsbyer i alle type landskap. Før jeg kom hit hadde jeg egentlig forestilt meg at landet var ganske flatt, det er heller tvert om. Vil tro det ser litt ut som Norge gjorde for over 100 år siden, folk i hver en bygd og gårder langt opp i fjellsidene. For det er folk overalt, og alle går langs veien og gjeter dyra sine. Egentlig utrolig koselig, bortsett fra når bilene kjører i 80 km/t forbi, tuter for at folk skal passe seg, her er bilen det overlegne rovdyret, barn kaster seg ut i grøfta for og ikke bli kjørt ned. Gangvei har ikke blitt funnet opp, kanskje fordi det ikke er så mange biler enda.

En av landsbyene vi kjørte gjennom var en fjellandsby, det var forferdelig bratt, helt utrolig at dem bor slik, i små jordhytter midt i en fjellside, med geiter og kuer vandrende rundt. Vann må hentes nede i dalen, barna henter vann, opp til 20 kg bærer dem. Noen har sykler som lastes opp med vannkanner, noen er heldige og ha motorsykkel, dog det er få. Det er så mange barn å se, her må alle bidra. Gjeterne er også små barn, gjerne under 6 årsalder for når de blir eldre begynner dem på skolen. Norske barn er bortskjemte, klarer ikke en gang å rydde sitt eget rot. I fjellandsbyen kjørte vi opp på en utkikkspost, den lå på 2450 meter, ganske så høyt med andre ord. Luften var tynn og utsikten var spektakulær, ett ord jeg sjeldent bruker, men godt beskrivende.

På vei ned i dalen, gjennom de 131 svingene i fjellsiden, kom vi til en liten bortgjemt landsby. (Sjåføren vår fortalte at dersom det skjer noe på veien ned fra fjellet, ringer man bare og sier hvilken sving en befinner seg i, eller i nærheten av). I den lille bortgjemte landsbyen virket alle så utrolig glade og tilfreds. Dette var det to årsaker til, den ene var fordi det var søndag, alle har på finstasen og har hyggelig omgang med resten av menigheten, er på gudstjeneste og synger sanger. Den andre årsaken er at etter gudstjenesten, når de bare har det hyggelig, tas flaska fram med hjemmelagd sprit. For i denne bygda er det mange som lager sprit og selger til Arusha. Det er veldig høyt tall på alkoholikere i Tanzania, det er dessverre ingen som vet de uheldige virkningene av alkohol. Istedenfor å hjelpe dem som er verst rammet, blir de heller stengt ut av samfunnet.

Barna i denne byen oppfører seg slik som jeg har sett på film tidligere, alle løp etter bilen, lo og ropte. Nå vet jeg hvorfor. Barna roper bye-bye, dette er noen av de første ordene de lærer, ord som kan sies til turister. Så når vi kjørte forbi skrek dem, MUZUNGU, byebye!! Tenke om barna i Norge hadde gjort det samme når de hadde sett en mørkhudet. Vi er en sjelden vare her for mange barn og mange hører historier om de hvite. Dårlige historier. Vi stoppet blant annet i en by hvor det var en liten jente med muzungu-skrekk. Vi gikk ut av bilen for å hilse på henne, men hun var helt skrekkslagen, følte meg egentlig helt forferdelig. Tenk at en unge var så redd for oss, bare fordi vi var hvite. Mest sannsynlig har noen fortalt denne jenta at muzungu dreper folk. Etter litt, med hjelp fra moren fikk vi kurert muzungu-skrekken hennes. Hun fikk en banan og opplevde at vi er snille folk. Barna løper også etter bilene fordi det er mange turister som kaster godterier ut av vinduet til dem, i beste mening. Dessverre har denne handlingen en heller dårlig effekt da barna ikke drar til tannlegen eller har mulighet til å pusse tennene. Hull og tannverk er utfallet av en ellers god tanke.

Det blir forferdelig mye å skrive, håper dere har tålmodighet til å lese :P

Vell framme i første park, Manyara. Vi kjørte igjennom en skog, og plutselig oppdaget vi noen elefanter langt inn i krattet. Vi kjørte gjennom resten av parken og fikk se impalaer, bavianer, sebra, gnuer, giraff, flodhester, vannbøffel, andre aper, mange fugler, vortesvin. En kjempe opplevelse. Dessverre begynte det å bli skumring så bildene ble ikke så bra, i tillegg var mange av dyra langt unna.
Etter parken kjørte vi inn til en by, en by hvor turismen tydeligvis har nådd ett skritt lenger. Til middag bestilte vi den nye favoritt retten min her i Tanzania.
Veldig avansert rett.

Her er oppskriften:

Du trenger 2 egg og 3 poteter. Først skjæres potetene i båter og stekes i panna, når de er ferdig stekt heller man de to eggene over og steker eggene sammen med potetene så det blir en omelett. Smaken er himmelsk:)

Hotellet vi overnattet på var av veldig bra standard, med luksuriøse duppeditter som vifte på rommet.

Klokken 5 neste morgen var det frokost og avreise klokken 5.30. Men som alltid må vi legge på minimum en time. Jeg spurte sjåføren vår hvorfor alle er så bedagelige og tilfredse, da han svarer. «Tiden går ikke, den kommer». Hvorfor stresse, vi har jo hele dagen, hele livet. JEG liker det!

Dagens park het Tarangire National park, også kalt elefantparken. For her var det elefanter, mange elefanter, elefanter i alle størrelser. Elefanter er som Afrikanere flest, tar livet med ro. At vi sto med bilen noen veldig få meter ifra var uten betydning. I denne parken fikk vi sett Thompson- Gazeller, vannbukker, sebra, impala, struts, løver (ca 12 jaktende løver), de stakkars vortesvina som ble jakta på av løvene, aper, rare fugler, øgler, treet hvor det hadde sittet en leopard som mest sannsynlig lå i det høyet gresset når vi kom, fordi elefantene samlet seg rundt babyelefantene og virket veldig truende mot noe i gresset. I parkene han det føles ut som det er veldig få turister, men plutselig går rykte om at det har blitt observert kattedyr, og da kommer det plutselig biler fra alle kanter.

Vi lunsjet i parken på en utrolig fin lodge. Sammen med alle de andre muzunguene. Jeg spiste en hamburger (smil) som dessverre smakte ufyselig, damn:( Etter noen timer til med safari dro vi videre til neste by. Det var et lite stykke å kjøre, men da var vi nærmere parken vi skulle kjøre i dagen etter. Byen het Karatu og var også veldig turistpreget, her var det mange muzungu. Vi fikk tatt ut litt penger, fordi på en slik tur går pengene fort, det er dyrt å være muzungu. Fordi det finnes muzungupriser og lokale priser. I parken betaler vi 35 dollar og sjåføren 8 dollar. Denne dagen hadde også Karianne bursdag så vi bestemte oss for å ta ett kakestykke for henne. Det var nam Jeg spurte sjåføren vår hva gratulerer med dagen var på swahili, for jeg tenkte å si det til Karianne. Trist nok feires ikke bursdag her og har da ingen ord for det, dette er fordi det er svært mange som ikke vet når de er født, dem har rett og slett ingen fødselsdato.

Dagen etter skulle vi til PARKEN, krateret, parken over aller parker (bortsett fra Serengeti). Dette hadde jeg sett fram til. På ny sto vi opp klokka 5 og kom oss avgårde, ikke halv seks som planlagt men seks. Det var heldigvis ikke så langt å kjøre til parken. Parken heter Ngorongoro Crater. For noen millioner år tilbake, var det et vulkanutbrudd her som laget et gigantisk krater, i dette krateret er det masse ville dyr. Dem har full mulighet til å gå ut av krateret, men de fleste velger å bli. Siden det er ett konservat bor det folk her, masaier. Ja her bor dem vegg-i-vegg med de store rovdyra. Ingen folk bor nede i krateret men i fjellene rundt. Veien ned i krateret var bratt. Det var et helt fantastisk syn som møtte oss, her bor alle dyra sammen om hverandre. Det var blitt født mange babyer, både sebra-babyer, gnu-babyer, gazelle-babyer og vortesvin- babyer. Men babyene lever ikke trygt her, for hyene gikk rundt på leit etter mat, enkle bytter. Vi var så heldige og fikk se to hyener som hadde fått tak i en nyfødt gnu, den var oppspist etter 5 minutter. Gnuen hadde så vidt truffet bakken før hyene fikk tak på den. Det er jo litt trist, men alle skal jo ha mat. Etter litt fikk vi se en løveflokk som lå og koste seg i solen. Men ALLE skal se så vi måtte dra derifra etter litt. Vi lunsjet ved ett lite vann som aldri går tomt, her bodde det noen flodhester, qlt. Etter lunsj kjørte vi litt mer rundt i parken, og oppdaget en HAUG med biler som hadde samlet seg. Hva kunne det være, vi hadde hørt rykter om nesehorn. Da vi kom fram viste det seg at det var to løver som lå rett ved veien, det var nesten så vi kunne klappe dem fra bilen. Jeg er så misunnelig på meg selv som har fått oppleve det. Ville løver på så nært hold. Varmen gjorde at dem orket ikke å bry seg litt en gang om oss.

Jeg har tatt MASSE bilder, dessverre er det svært få som er bra, dette kommer av at alt er i like farger, bare forskjellige toner. Men det er noen som har blitt bra De fleste som er på safari er pensjonister, og noe alle har tilfelles er at ALLE har safari-klær, hva er greia med deg?

Etter en fantastisk dag i parken dro vi tilbake til Karatu, spiste livretten vår, potetomelett. SÅ var det den laaange veien tilbake til Mulbadaw, godt å komme hjem igjen.

Har ikke hørt noe om masteren enda så vi står fortsatt uten noe å gjøre, bortsett fra å skrive en laaang blogg.

Snakkast!

Habari!

Det har ikke skjedd så mye siden sist, dessverre har det skjedd litt for lite. Jeg og Wibeke er veldig klare for å begynne med oppgaven vår men står nå helt uvitende om hva vi skal gjøre.

På onsdagen var det lite å gjøre, men brukte noe av dagen til å forberede oss til møte med våre afrikanske veiledere, legge en plan for de neste ukene. Ellers var vi og hilste på de norske geitene og fikk sett hvordan melking og fôring foregår her. Det er som å reise 50 år tilbake i tid. Melkingen skjer for hånd, to ganger daglig. Geitene er ute opp til tre timer dagen og gresser fritt, ellers står de i fjøset hvor dem får tildelt høy. Geitekillingen er inne hele dagen, står stort sett for seg selv, men har noen timer nå og da hvor de får drikke melk av geitene.

Da kvelden kom var det tid for møte, endelig klar til å begynne. Men NEIDA, det har tydeligvis ikke vært noe kommunikasjon mellom våre norske og afrikanske veiledere, så de afrikanske mente at opplegget vi hadde ikke var tilstrekkelig nok for en master med to studenter. Så dem kom med et forslag om ett nytt tema, der vi skal samle all data fra et tidligere prosjekt og analysere det. Data med masse hull i. Er det en ting jeg har erfart her i Tanzania, må det være at tanzanianerne gjør ikke mer enn nødvendig, og helst litt mindre enn det. Effektivitet og enklere løsninger er fremmedord. Det er artig å se hvordan fem mann står og gjør en enmannsjobb. Tror kanskje vi har litt å lære av hverandre, nordmenn bør nyte livet mer, kanskje jobbe litt mindre og ta mer vare på venner og familie, mens tanzanianerne kanskje bruker litt for mye tid til å gjøre ingenting. Om det er en kombinasjon av lite mat og varme som gjør folket sløve her, vet jeg ikke.

Anyway, etter møte satt jeg og Wibeke og måpte. Men klare til å begi oss ut på den nye utfordringen. Vi hadde avtalt et møte med damen som har hatt ansvaret for å samle dataene, det var vell andre gang vi hadde avtalt møte, og møtene ender alltid opp med «tomorrow». Har fortsatt ikke hatt møte. Ble med andre ord ingen strukturert dag i går heller. Vi sendte en mail til vår norske veileder som ikke var enig at vi skulle bytte tema fra originalen. For å gjøre denne lange historien veldig kort. Vi er på ferie for øyeblikket, aner ikke hva vi skal gjøre eller skrive om, forferdelig irriterende og frustrerende.

Over til noe annet. Vi var ute på joggetur i går, det var helt forferdelig, formen min er skummelt dårlig nå, i tillegg til at vi er på nesten 1800 meter som gjør det tyngre å puste under anstrengelser. Lina og Wibeke løp ifra meg når jeg måtte gå for å få igjen pusten. Vi jogget/gikk opp på en liten topp med en fantastisk utsikt. Når vi kom tilbake tok vi noen minutter i rett- og sideplanke. Merker det i låra i dag, så blir nok ingen joggetur før i morgen. Begynner allerede å bli veldig lei maten som består av ris, kjøtt, grønn sak (vet ikke helt hva det er, med vilje orddelingsfeil Marte!) og poteter. Det får vi til lunsj og middag. Frokosten er derimot veldig god, da får vi grovbrød og pannekaker. Sukker med te hører til alle måltider og brus til lunsj og middag. Det er vell teen og brusen som gir metthetsfølelsen, for det andre spiser jeg heller lite av, bortsett fra frokosten. Andre går på lavkarbodiett, mens vi går på høykarbo Får se hvor effektivt det har vært når vi kommer hjem :P

Håper at jeg har startet på en masteroppgave neste gang jeg skriver, fram til da får jeg bare nyte været:)

Kwaheri.

Ha det Arusha, hei landsbygda

Tror vi alle tre var like klare for å komme ut av byen. Gårsdagen var en relativt rolig dag. Var oppe tidlig for sjåføren vår skulle kjøre oss rundt i byen slik at vi fikk gjort noen ærend før det ble for lange køer. Vi fikk kjøpt oss modem slik at vi skulle få nett her vi er i dag (fungerer foreløpig ikke), tanzaniansk sim-kort, så blir det billigere for andre å ringe oss og vi sparer penger. I tillegg tok vi ut noen hundre tusen tanzanianske shilling. 1 kr er ca 260 tsh. Rart og gå rundt meg tusenvis av penger i lommeboka, men når en liten brus koster 2000 blir det ikke så mye. Da vi var ferdig var klokken bare rundt tolv så vi gikk en tur ut i gatene og sjekket ut markedet. Nå var det så folksomt at det føltes mye tryggere å gå, det var heller ikke så mange plagsomme selgere. Lina fikk kjøpt seg kaffe for 40 000 tsh, tror kanskje vi ble litt lurt:/ Det er utrolig mange genuint hyggelig folk, men det er også mange som er hyggelige fordi dem vil ha lommeboka vår, blir litt vanskelig å skille, og jeg tar meg selv i å bli overlegen.

Språket er utrolig spennende, men det er ikke lett å følge med, mange prater fort og lavt. Dette har jeg lært til nå. Hver gang vi møter en gjeng med barn roper dem «mozungu», som betyr hvit person. Ellers er den vanlige hilsefrasen «Jumbo» som betyr, hvordan går det? Etterfulgt av f.eks. «Sijambo» (tror jeg). Andre ord jeg har lært er Karibu som betyr velkommen, enda bedre grunn til å kalle hytta for Kari-bu. Til slutt «asante sana» som betyr tusen takk.
Når vi ikke orket mengden og varmen mer, dro vi tilbake til hotellet. Vi tok oss alle en øl og satte oss ut og spilte litt spill. Den tanzanianske ølen er veldig god, hvert fall Kilimanjaro, men Serengeti , Castle og en til jeg ikke husker hva heter, er også gode.
Etterhvert ble vi trøtte og tok en liten siesta, tar på å være på ferie. Resten av kvelden ble også veldig rolig, spiste middag, spilte yatzy og så noen episoder grays før vi la oss igjen.

I dag sto vi tidlig opp for vi skulle avgårde klokka 8, eller 9 som fort ble 10. Ja for her i Tanzania kan det alltid legges på 1 – 2 timer til den avtalte tid. Veien til Mulbadaw var utrolig lang, og til tider svært dårlig, men vi fikk se og oppleve så mye at det gjorde ingenting. Det var så artig å se hvordan det var litt lenger utpå landet, se hvordan masaien gjetet sine kveg, esler, sauer og geiter, alle i samme flokk. Gjeterne var alt fra eldgamle menn til små gutter i 3- 5 års alderen. Fler var helt alene. Det er heldigvis bedre tider her nå, og veien til vannhølene var litt kortere enn hva de kan være i den verste tørkeperioden. Jeg er egentlig overrasket over hvor grønt og frodig det er mange plasser. Vi fikk også sett struts og sebraer. Jeg digger Afrika!!

Etter 5 -6 timer i bilen var vi endelig framme, dette skal være mitt hjem de neste 7 ukene, og jeg elsker det. Det er ubeskrivelig vakkert og idyllisk. Vi bor i ett kjempe stort hus og har hvert vårt soverom og en stor seng. Vi var ute og vandret en tur i stad og besøkte de norske geitene. Det er veldig flatt her, så man kan bare gå i timesvis. Vi bor på nesten 1800 moh så temperaturen er litt lavere. Nesten som en varm norsk sommer, perfekt med andre ord. I syvtiden var det middag, altså første smak på hva jeg skal leve av de neste 7 uker, vell, jeg er ikke redd for å legge på meg for å si det slik. Med tre måltider om dagen, fordelt klokken 08, 13 og 19 er jeg redd jeg vil gå litt sulten i starten, men det går nok bra, er heldigvis så varmt at sulten går litt bort. Nå er jeg i seng, håper at jeg får nett i morgen.

Snakkes!

Arusha.

Jumbo!

Deilig å komme fram til Afrika, det er utrolig å kunne skrive det, jeg er i Afrika. En drøm har gått i oppfyllelse.
Reisen hit var lang men langt ifra hard. Ole og Karianne var så snille at de satt oppe med meg før flybussen til Gardemoen gikk. D.v.s fram til 03.37. Flyet til Amsterdam gikk 07.30 og først da fikk jeg sovet i ca 1 time før vi landet. Etter to timer i Amsterdam, to relativt harde timer, gikk flyet videre til Kilimanjaro. Jeg sovnet nesten med en gang og sov største delen av veien. Flyet var veldig fint og behagelig. Jeg våknet når det var mat og sovnet igjen. De siste to timene var jeg nokså utvilt og fikk sett en av de mange filmene som ble vist.

Rundt 20.00 lokal tid (+2.00 timer) var vi framme, det som slo oss var en forferdelig varme, jeg hadde på meg ullsokker og flisjakke. Daniel Mushi kom å hentet oss, veldig trivelig kar. Så bar turen til hotellet på en asfaltert vei, egentlig en fin vei, bortsett fra at det var noen forferdelig fartsdumper hver 100 meter, greit nok da det gjorde at alle måtte kjøre saktere. Det første dyre jeg så var en død antilope-sak i veikanten, etterfulgt av tre døde hunder, eller noe som kunne ha minnet om døde hunder. Merket fort at min forkjærlighet for hunder ikke kan være samme her som i Norge. Må nok ta på maska og takle slike ting.

Hotellet vi bor på nå er, ja, ikke akkurat norsk standard. Men til 12 dollar natta kan ikke noe annet forventes. Er helt greit. I dag har min ALLER, hvert fall en av mine aller største drømmer gått i oppfyllelse. Nemlig safari. Vi har vår egen sjåfør som tok oss med til Arusha National Park på ca 137km2. Ikke så veldig stor men absolutt stor nok. Det var veldig varmt når vi var der så de fleste dyra var i skogen og slappet av i skyggen. Men vi var heldige og fikk sett både giraff, zebra, forskjellige antiloper, vortesvin, svart og hvit ape, bavian og mange sommerfugler.
En kjempe opplevelse.

Senere på dagen tok vi oss en tur rundt i Arusha, risikosport! Vi er hvite, jenter og hadde med kamera. Veldig mange som ropte etter oss og ville ha penger dersom vi tok bilder av bygninger. Nå skal vi spise middag her på hotellet, også blir det vell kortspill resten av kvelden, også får vi prøve spillet Karianne gav oss som reisegave:)

Snakkes!!

Få timer til avreise!

Da er jeg klar for å reise ut i det store utland nok en gang. Denne gangen bærer det til Tanzania i Afrika. Har ikke vært utenlands (bortsett fra Sverige) siden jeg kom hjem fra Vietnam. Gleder meg veldig.
Denne gangen skal jeg være borte i to måneder, noe som blir litt av en prøvelse for ei hjemmekjær jente. Det blir ikke bare kos og ferie da jeg skal gjøre feltarbeid til masteroppgava min. Skal heldigvis ikke skrive alene så Wibeke blir også med til Tanzania. I tillegg er Lina med.

Neste gang jeg skriver har jeg reist vekk fra kulden og er framme i varmen:))