Tiden går ikke, den kommer!

Jeg må innrømme at jeg digger Afrika mer og mer. På søndag reiste vi på safari siden vi ikke har så mye å gjøre. Wibeke har vært her før og kjenner noen guider. Heldigvis for oss hadde en tid på så kort varsel, Clement som han heter, til å ta oss med på en tredagers safari. Clement har bodd i Norge i 6 år og prater godt norsk.

Første park vi besøkte het Manyara National Park. Veien dit var lang, tror vi kjørte i sirka 5 timer for å komme fram. Veiene her er utrolig dårlige, men det hindrer ikke sjåføren fra å kjøre fort. Føltes nesten ut som vi satt på med Petter Solberg i ett rallyløp. Uansett, på veien kjørte vi gjennom mange landsbyer, landsbyer i alle type landskap. Før jeg kom hit hadde jeg egentlig forestilt meg at landet var ganske flatt, det er heller tvert om. Vil tro det ser litt ut som Norge gjorde for over 100 år siden, folk i hver en bygd og gårder langt opp i fjellsidene. For det er folk overalt, og alle går langs veien og gjeter dyra sine. Egentlig utrolig koselig, bortsett fra når bilene kjører i 80 km/t forbi, tuter for at folk skal passe seg, her er bilen det overlegne rovdyret, barn kaster seg ut i grøfta for og ikke bli kjørt ned. Gangvei har ikke blitt funnet opp, kanskje fordi det ikke er så mange biler enda.

En av landsbyene vi kjørte gjennom var en fjellandsby, det var forferdelig bratt, helt utrolig at dem bor slik, i små jordhytter midt i en fjellside, med geiter og kuer vandrende rundt. Vann må hentes nede i dalen, barna henter vann, opp til 20 kg bærer dem. Noen har sykler som lastes opp med vannkanner, noen er heldige og ha motorsykkel, dog det er få. Det er så mange barn å se, her må alle bidra. Gjeterne er også små barn, gjerne under 6 årsalder for når de blir eldre begynner dem på skolen. Norske barn er bortskjemte, klarer ikke en gang å rydde sitt eget rot. I fjellandsbyen kjørte vi opp på en utkikkspost, den lå på 2450 meter, ganske så høyt med andre ord. Luften var tynn og utsikten var spektakulær, ett ord jeg sjeldent bruker, men godt beskrivende.

På vei ned i dalen, gjennom de 131 svingene i fjellsiden, kom vi til en liten bortgjemt landsby. (Sjåføren vår fortalte at dersom det skjer noe på veien ned fra fjellet, ringer man bare og sier hvilken sving en befinner seg i, eller i nærheten av). I den lille bortgjemte landsbyen virket alle så utrolig glade og tilfreds. Dette var det to årsaker til, den ene var fordi det var søndag, alle har på finstasen og har hyggelig omgang med resten av menigheten, er på gudstjeneste og synger sanger. Den andre årsaken er at etter gudstjenesten, når de bare har det hyggelig, tas flaska fram med hjemmelagd sprit. For i denne bygda er det mange som lager sprit og selger til Arusha. Det er veldig høyt tall på alkoholikere i Tanzania, det er dessverre ingen som vet de uheldige virkningene av alkohol. Istedenfor å hjelpe dem som er verst rammet, blir de heller stengt ut av samfunnet.

Barna i denne byen oppfører seg slik som jeg har sett på film tidligere, alle løp etter bilen, lo og ropte. Nå vet jeg hvorfor. Barna roper bye-bye, dette er noen av de første ordene de lærer, ord som kan sies til turister. Så når vi kjørte forbi skrek dem, MUZUNGU, byebye!! Tenke om barna i Norge hadde gjort det samme når de hadde sett en mørkhudet. Vi er en sjelden vare her for mange barn og mange hører historier om de hvite. Dårlige historier. Vi stoppet blant annet i en by hvor det var en liten jente med muzungu-skrekk. Vi gikk ut av bilen for å hilse på henne, men hun var helt skrekkslagen, følte meg egentlig helt forferdelig. Tenk at en unge var så redd for oss, bare fordi vi var hvite. Mest sannsynlig har noen fortalt denne jenta at muzungu dreper folk. Etter litt, med hjelp fra moren fikk vi kurert muzungu-skrekken hennes. Hun fikk en banan og opplevde at vi er snille folk. Barna løper også etter bilene fordi det er mange turister som kaster godterier ut av vinduet til dem, i beste mening. Dessverre har denne handlingen en heller dårlig effekt da barna ikke drar til tannlegen eller har mulighet til å pusse tennene. Hull og tannverk er utfallet av en ellers god tanke.

Det blir forferdelig mye å skrive, håper dere har tålmodighet til å lese :P

Vell framme i første park, Manyara. Vi kjørte igjennom en skog, og plutselig oppdaget vi noen elefanter langt inn i krattet. Vi kjørte gjennom resten av parken og fikk se impalaer, bavianer, sebra, gnuer, giraff, flodhester, vannbøffel, andre aper, mange fugler, vortesvin. En kjempe opplevelse. Dessverre begynte det å bli skumring så bildene ble ikke så bra, i tillegg var mange av dyra langt unna.
Etter parken kjørte vi inn til en by, en by hvor turismen tydeligvis har nådd ett skritt lenger. Til middag bestilte vi den nye favoritt retten min her i Tanzania.
Veldig avansert rett.

Her er oppskriften:

Du trenger 2 egg og 3 poteter. Først skjæres potetene i båter og stekes i panna, når de er ferdig stekt heller man de to eggene over og steker eggene sammen med potetene så det blir en omelett. Smaken er himmelsk:)

Hotellet vi overnattet på var av veldig bra standard, med luksuriøse duppeditter som vifte på rommet.

Klokken 5 neste morgen var det frokost og avreise klokken 5.30. Men som alltid må vi legge på minimum en time. Jeg spurte sjåføren vår hvorfor alle er så bedagelige og tilfredse, da han svarer. «Tiden går ikke, den kommer». Hvorfor stresse, vi har jo hele dagen, hele livet. JEG liker det!

Dagens park het Tarangire National park, også kalt elefantparken. For her var det elefanter, mange elefanter, elefanter i alle størrelser. Elefanter er som Afrikanere flest, tar livet med ro. At vi sto med bilen noen veldig få meter ifra var uten betydning. I denne parken fikk vi sett Thompson- Gazeller, vannbukker, sebra, impala, struts, løver (ca 12 jaktende løver), de stakkars vortesvina som ble jakta på av løvene, aper, rare fugler, øgler, treet hvor det hadde sittet en leopard som mest sannsynlig lå i det høyet gresset når vi kom, fordi elefantene samlet seg rundt babyelefantene og virket veldig truende mot noe i gresset. I parkene han det føles ut som det er veldig få turister, men plutselig går rykte om at det har blitt observert kattedyr, og da kommer det plutselig biler fra alle kanter.

Vi lunsjet i parken på en utrolig fin lodge. Sammen med alle de andre muzunguene. Jeg spiste en hamburger (smil) som dessverre smakte ufyselig, damn:( Etter noen timer til med safari dro vi videre til neste by. Det var et lite stykke å kjøre, men da var vi nærmere parken vi skulle kjøre i dagen etter. Byen het Karatu og var også veldig turistpreget, her var det mange muzungu. Vi fikk tatt ut litt penger, fordi på en slik tur går pengene fort, det er dyrt å være muzungu. Fordi det finnes muzungupriser og lokale priser. I parken betaler vi 35 dollar og sjåføren 8 dollar. Denne dagen hadde også Karianne bursdag så vi bestemte oss for å ta ett kakestykke for henne. Det var nam Jeg spurte sjåføren vår hva gratulerer med dagen var på swahili, for jeg tenkte å si det til Karianne. Trist nok feires ikke bursdag her og har da ingen ord for det, dette er fordi det er svært mange som ikke vet når de er født, dem har rett og slett ingen fødselsdato.

Dagen etter skulle vi til PARKEN, krateret, parken over aller parker (bortsett fra Serengeti). Dette hadde jeg sett fram til. På ny sto vi opp klokka 5 og kom oss avgårde, ikke halv seks som planlagt men seks. Det var heldigvis ikke så langt å kjøre til parken. Parken heter Ngorongoro Crater. For noen millioner år tilbake, var det et vulkanutbrudd her som laget et gigantisk krater, i dette krateret er det masse ville dyr. Dem har full mulighet til å gå ut av krateret, men de fleste velger å bli. Siden det er ett konservat bor det folk her, masaier. Ja her bor dem vegg-i-vegg med de store rovdyra. Ingen folk bor nede i krateret men i fjellene rundt. Veien ned i krateret var bratt. Det var et helt fantastisk syn som møtte oss, her bor alle dyra sammen om hverandre. Det var blitt født mange babyer, både sebra-babyer, gnu-babyer, gazelle-babyer og vortesvin- babyer. Men babyene lever ikke trygt her, for hyene gikk rundt på leit etter mat, enkle bytter. Vi var så heldige og fikk se to hyener som hadde fått tak i en nyfødt gnu, den var oppspist etter 5 minutter. Gnuen hadde så vidt truffet bakken før hyene fikk tak på den. Det er jo litt trist, men alle skal jo ha mat. Etter litt fikk vi se en løveflokk som lå og koste seg i solen. Men ALLE skal se så vi måtte dra derifra etter litt. Vi lunsjet ved ett lite vann som aldri går tomt, her bodde det noen flodhester, qlt. Etter lunsj kjørte vi litt mer rundt i parken, og oppdaget en HAUG med biler som hadde samlet seg. Hva kunne det være, vi hadde hørt rykter om nesehorn. Da vi kom fram viste det seg at det var to løver som lå rett ved veien, det var nesten så vi kunne klappe dem fra bilen. Jeg er så misunnelig på meg selv som har fått oppleve det. Ville løver på så nært hold. Varmen gjorde at dem orket ikke å bry seg litt en gang om oss.

Jeg har tatt MASSE bilder, dessverre er det svært få som er bra, dette kommer av at alt er i like farger, bare forskjellige toner. Men det er noen som har blitt bra De fleste som er på safari er pensjonister, og noe alle har tilfelles er at ALLE har safari-klær, hva er greia med deg?

Etter en fantastisk dag i parken dro vi tilbake til Karatu, spiste livretten vår, potetomelett. SÅ var det den laaange veien tilbake til Mulbadaw, godt å komme hjem igjen.

Har ikke hørt noe om masteren enda så vi står fortsatt uten noe å gjøre, bortsett fra å skrive en laaang blogg.

Snakkast!