Turen fortsetter...

Da var det på tide og oppdatere bloggen igjen, er jo allerede en uken siden sist. Hadde faktisk tenkt å være litt flinkere nå, men først skjedde det så lite, og plutselig skjedde det utrolig mye.

Jeg får gå tilbake til sist torsdag da vi ikke gjorde noe spesielt, bortsett fra å føre inn data i excel hele dagen. Simba kom også å besøkte oss ved huset for første gang, det var så utrolig koselig. Han fikk knekkebrød og vann:) Regntiden har kommet for fult nå, så det har kommet noen skikkelige nedbørsskurer. Hele himlen åpner seg, og etter få minutter har vannet lagd massevis av bekker. Utover dagen klarnet det opp og vi bestemte for å trene. Wibeke og Lina tok en joggetur rundt gården og trente styrke, mens jeg tok en litt lengre joggetur bort til geitefjellet og tilbake. På grunn av alt regnet ble veien helt forferdelig å gå på, sanden/grusen blir som leire og fester seg til skoene. Ble ingen bra joggetur, føltes ut som om jeg jogget på platåsko, i tillegg til at det var kjempe glatt. Ble mye gåing også. Middagen var nok en gang kjedelig, dersom jeg husker riktig besto den av poteter og spagetti.

På fredagen var det stort sett overskyet, og det ble nok en rolig dag inne med føring av data i excel. Dagen startet med sala (gudstjeneste) hvor vi takket for oss og et fantastisk opphold på Mulbadaw. Kjente nesten at tårene presset på, jeg er ikke glad i å si ha det. Derfor sa vi "badai" som betyr, ses igjen. Håper virkelig at jeg kan komme tilbake en gang i framtiden. Menneskene på gården er bare en gjeng med utrolig hyggelige mennesker. Vi hadde begynt planleggingen av turen videre til Morogoro og universitetet der. Lederne på gården var bare kjempe hjelpsomme med transport til bussholdeplassen hvor vi skulle reise fra på søndagen. Vår afrikanske veileder hadde også ringt dagen før og sagt at de kanskje kunne sende en bil for å hente oss, vi hadde blitt overlykkelige dersom det kunne blitt arrangert, siden bussene kjører sykt fort/farlig, turen var lang og vi hadde MASSE bagasje. Senere på kvelden ringte veilederen og fortalte at noen hadde foreslått at vi burde ta bussen slik at vi kunne få sett countryside. WHAT? I en buss, fullstappet buss? Hvor vi er mer opptatt med å komme fram i livet. Men men, da var det jo bare å innstille seg på en laaang og ubehagelig tur.

Før middagstid bestemte vi oss for å trene denne dagen også. Da tok Wibeke og Lina ruten jeg tok dagen før, også tok jeg å jogget runden rundt gården og trente styrke deretter. Wibeke og Lina hadde en litt morsom opplevelse på tur da de jogget i følge med to masaier og de tre eslene deres ett lite stykke av veien, før dem økte tempo og løp avgårde:)Simba kom nok en gang på besøk, utrolig koselig å ha en hund igjen:)

Lørdagen skinte solen igjen, så vi la oss ut og koste oss i solsteika noen timer før vi fikk besøk av noen barn. Helene hadde tatt med popcorn til oss, så vi poppet en stor porsjon til jentene. Vaskedamen vår kom og ga oss en safari njema - gave (god reise) og en lapp hvor hun hadde skrevet noen ord på swahili. Vi brukte google translate for å oversette det som sto. Det sto noe med at vi måtte ha en god reise hjem, gud være med oss, håper at vi kommer tilbake og noe mer. Utrolig koselig var det.
Etter lunsj begynte regnværet igjen og fortsatte hele dagen. Simba kom på besøk og fikk popcornrestene til barna. Synes også litt synd på han i regnværet, så han ble med inn i huset, og lå ved siden av sengen mens jeg og Wibeke så en heller dårlig film.
Klokken seks neste morgen skulle en sjåfør komme å hente oss og frakte oss til Katesh hvor vi skulle ta bussen videre. Etter middag begynte vi å pakke, både Lina og Wibeke var blitt syke så stemningen var laber. Tror vi alle tre hadde veldig hjemlengsel denne kvelden, selv var jeg veldig nedfor fordi jeg følte meg utrolig klar for å reise hjem til Norge, det var nedtur at vi hadde hele to uker igjen, i tillegg til at det var trist å måtte dra fra farmen og Simba. Simba var inne hos oss mens vi pakket. Når vi var ferdig var det akkurat som om han forsto at vi kom til å reise. Han sa ha det, gikk til døren, jeg slapp han ut og det var det siste jeg så til han. Alle la seg tidlig denne kvelden, og søvnen denne natta ble veldig dårlig, både pga hjemlengsel, vi skulle tidlig opp OG fordi det var ett forferdelig uvær, det tordnet og lynet så fælt at hele rommet lyste opp, verste jeg har opplevd.

Søndag, tidlig morgen, klarte vi å komme oss opp klokka 5, traske bort i kantina og spise frokost før vi gikk tilbake til huset og ventet på sjåføren. Vi hadde avtalt at han skulle hente oss klokken 05.45 slik at vi rakk bussen klokka 7. 06.30 kom vi oss avgårde, det skjer aldri at noen er til tida her. Om vi misset bussen vet jeg ikke, men det var hvert fall en bil som skulle til Singida (riktig retning) kort tid etter vi kom. Kort tid var det de sa, det de mente var at de drar ikke før bilen er full, og da mener jeg så full at det fysisk ikke er plass til mer, ikke en ert. I bilen var det 17 seter, bittebittesmå seter, ingen bagasjerom, bare et lite rom med masse seter. Vi var førstemann i bilen, nesten en time senere var vi i alt 20 voksne personer, to små babyer og masse bagasje. Da vi trodde at det seriøst ikke var plass til fler kom det på noen til som ble sittende nesten på fanget til meg og Lina. Vi visste først ikke om vi skulle le eller grine av hele opplegget, men vi ente opp med å bryte ut i latter. Gammel svette var godlukten vi sniffet i oss de neste 90 minuttene før vi var framme i Singida hvor vi skulle bytte til en stor buss.

Nå er jeg så trøtt at jeg tror jeg bare må fortsette i morgen.

To be continued....