Lenge siden sist!

Som tiden plutselig har løpt avgårde, må ærlig innrømme at jeg ikke vet om jeg husker alt som har skjedd den siste uken. Til uvane her i Tanzania, hvert fall for oss, har det faktisk skjedd utrolig mye siden sist, selv om kanskje 50 % av tiden har bestått av venting.

Det hele startet fredagen for sirka to uker siden, eller torsdag, ble veldig usikker nå. Vi ble tomme for penger på telefonen så vi var desperate etter å få tak i kontantkort. Noen nordmenn hadde lovet å si ifra dersom de skulle til «byen» slik at vi kunne ta følge, det er som sagt ikke lett å komme seg rundt. Nordmennene glemte oss bort slik at vi måtte ta ansvar selv. Heldige som vi var fikk vi sitte på med arbeidsbilen fra gården til en liten landsby en mil unna som heter Ngalangala. Det var forresten en fredag. Vi kom oss vell fram og fikk kjøpt det vi trengte. Mens vi ventet på sjåføren koste vi oss med en fanta, når den var drukket opp begynte vi å stusse på om sjåføren i det hele tatt kom til å komme. Etter noen minutter fant vi ut at, det gjør han nok ikke. For i Tanzania sier folk ja, selv om dem egentlig mener nei. Ja og nei spørsmål kan ikke spørres her, det er ikke alltid dem forstår engelsk, men i stede for å si det, svarer dem bare ja. Så da var det bare å ta beina fatt og gå hjem, en mil er langt nok når klokka er 12 på dagen i stekende varme, spør bare Wibeke som så ut som en tomat dagene etterpå.

Lørdagen kom og huset ble fult av unger igjen, veldig koselig i starten, også ble dem slitsomme i lengden. Fordelen med ungene er at dem får dagen til å gå, vi lekte gjemsel, spilte yatzy og hadde litt swahili kurs. Før middag bestemte vi oss å trene litt styrke, ungene var fortsatt på besøk så vi lot døren stå oppe. I tillegg til de tre jentene som hadde vært der hele dagen kom en gutt på besøk. Vi så han lekte med ipoden til Wibeke da vi dro ut, og når vi kom tilbake oppdaget jeg at den var borte, det var også gutten. Vi snudde huset på hodet for å finne Ipoden, men det var ikke å se. Vi skjønte at den eneste muligheten var at gutten måtte ha tatt den. Vi reiste til huset hans og konfronterte han. Selvfølgelig nektet han for å ha tatt den, ble med tilbake til huset vårt for å vise at hvor den hadde blitt lagt. Etter mye diskusjon begynte historien hans å slå hull, stakkars gutten sto på sitt, turte vell ikke annet. Etter hvert måtte vi prata med faren hans som ikke var sint, bare veldig veldig skuffet. Vi truet med å sladre til lederne på gården noe som gjorde han veldig nervøs. Etter middagen kom gutten og banket på døra vår og fortalte at han hadde lagt Ipoden bak huset, flink gutt. Senere på kvelden kom de afrikanske professorene, Helene og to norske professorer. De hadde med seg leverposteien vår som Ole hadde sent fra Norge, mmm, nzuri sana:)

Søndagsmorgen etter frokost hadde vi møte og fikk planlagt litt hva vi skulle gjøre utover uka, egentlig ble ikke så veldig mye planlagt fordi planlegging er ikke noe en Tanzaniansk person er i stand til å gjøre, pole. Da vi kom tilbake til huset tok vi et par runder yatzy, da vi fikk høre et kjempe rabalder fra toalettet. Ett minutt senere var halve gulvet fult av vann. Dassen hadde kollapset, bokstavelig talt. Jeg løp bort til naboen og prøvde å forklare problemet på swahili, eneste ordet jeg kunne som var passende var maji (vann), med store armbevegelser sammen med ordet MAJI, skjønte gutten at vi hadde et problem. Siden det var søndag og alle har fri da, fikk han ikke gjort mer enn å stoppe vannet. Heldigvis har vi to doer i huset, så vi måtte klare oss med den andre til rørleggeren (altmulig- mannen) kom tilbake på jobb på mandag. Utpå dagen ble vi med Helene som har ansvar for yoghurt prosjektet, å prøve lage yoghurt av geitemelk. Dette er en lang prosess, så det var først dagen etter vi fikk smake på resultatet. Dessverre ikke så godt som jeg hadde håpet på. Litt kjedelig for vi skulle være med å markedsføre dette produktet. På mandagen reiste Lina til Dirma med professorene for å starte spørreundersøkelsen sin, hun fikk beskjed om at de skulle reise klokka 7, men dem kom seg ikke avgårde før nærmere ni. Stakkars jenta kom tilbake 00.15, en laaaang dag. Vi var oppe klokken seks, og håpet på avreise til Haydom halv 7 sammen med skolebussen, først til Ngalangala også ta en annen buss videre til Haydom. Vi hadde fått beskjed om kvelden før at skolebussen var full så vi måtte finne en annen løsning. Dette trodde ikke vi noe på fordi det aldri er fult her i Tanzania. Der tok vi feil. Det kan faktisk bli så fult at det fysisk ikke er plass til en eneste person til. Skolebussen er egentlig bare en vanlig bil, typ jeep. I tillegg til sjåføren ble det presset og stappet inn 42 skoleelever, 42 stykk! Jeg har aldri sett maken i hele mitt liv. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det var mulig å få alle inn for det ble fort fult, men enda strømmet det barn på. De stablet i bredden, lengder og høyden. 42 barn i en og samme BIL. I Norge hadde den bilen kanskje hatt lov til å ha 8 barn, eller egentlig, den bilen hadde aldri i verden blitt EU godkjent, og hvert fall ikke godkjent til å kjøre skoleelever. Så da var det bare for oss å finne en annen løsning. Vi fant en nordmann og fikk han til å kjøre oss til Basotu (bussholdeplassen) som befinner seg 3 – 4 km fra gården. Da vi kom fram og nordmannen hadde dratt ble vi fortalt at bussen ikke kom i dag, eller om den hadde kjørt, litt usikker akkurat der. Da satt vi med to valg, enten gå tilbake til farmen, eller bare vente og håpe på at bussen kom. Etter ca 20 minutter kom en bil vi fikk haiket med til Haydom, dem hadde plass til oss på lasteplanet. I 80 – 100 km/t bar det av sted, litt nervøs, men heldigvis kom vi oss trygt fram. Planen vår på Haydom var å komme i kontakt med noen av lederne, både for å spørre om vi kunne gjøre markedsundersøkelsen og få intervjuet 20 personer til kartleggingen av ernæringsstatus til masteren vår. Det viste seg at vi hadde valgt helt feil dag å komme på, da sykehuset akkurat hadde fått besøk av 45 norske leger som var der på kurs. Texas med andre ord. Vi fikk egentlig ikke gjort noe fornuftig. Men turen var ikke helt bortkastet fordi vi fikk god mat i Muzungu- kantinen. Siden det er så mange nordmenn på det sykehuset har dem en del bedre mat der, enn hva vi får på gården.

Planen vår å reise hjem med bussen klokka 13 tilbake til Mulbadaw, etter å ha ventet i 40 minutter kom en norsk kjenning av oss som tilfeldigvis skulle til gården, så da slang vi oss på lasteplanet hans og fulgte med Vi havnet tidlig i seng den kvelden, blir fort sliten når det plutselig skjer så mye på en dag.

Neste morgen var vi tidlig oppe igjen, for da skulle vi være med professorene til en landsby som heter Gawidu, for å starte med våre spørreskjema. Nok en gang fløy tiden og det ble en del timers venting før vi fikk begynt. Tolken vårt startet første intervju som han brukte 75 minutter på, alt for mye med tanke på at vi håpet at hvert spørreskjema kom til å ta 30 minutter. Vi håpet å få tatt 20 spørreskjema til dagen, og med det tempo ville vi aldri ha kommet i mål. Heldigvis var det noen engelsktalende slik at jeg også fikk intervjuet. Utover dagen dro Wibeke med tolken (Prosber) ut på landsbygda, mens jeg ble igjen og intervjuet ved «the villige office», fikk også låne Martin, en annen tolk. I to tiden begynte det å hølje ned, Afrikans nedbør er ikke duskregn, her snakker vi skikkelig store nedbørsmengder. Vi gikk i ly og måtte vente en times tid før regnet gav seg. Når det begynte å roe seg ned, dro vi opp til noen lærere som bodde like ved, der fikk vi servert ugali og kylling, smakte faktisk helt fantastisk, men det kan også ha vært fordi vi spiste frokost klokka 6, nesten 10 timer tidligere. Professorene fant ut at vi måtte gi oss for dagen, for etter regnet var det umulig å kjøre rundt, veiene blir ekstremt gjørmete. Så da måtte vi vente i ca 2 -3 til før vi kom oss avgårde. Wibeke og tolken måtte finnes først, dem var langt inn i bushen også vet jeg egentlig ikke hva som tok så lang tid. Om bilen punkterte for tredje gang den dagen, eller om den satt seg fast i gjørma. I 8 tiden var vi vell tilbake til gården, utslitte.

Jeg tror jeg må være enda mer kortfattet, ellers kan jeg skrive en bok om alt som har skjedd siden sist.

Ny dag, nye intervju. Prosber og Martin (tolken) reiste tilbake til Gawidu og fullførte spørreskjemaene våre der. Lina var ferdig og begynte å behandle dataene. Jeg og Wibeke ble med til Darjamida for å gjøre fler intervju der, sammen med en professor og en annen masterstudent. Noen lokale folk hadde samlet seg under et tre hvor intervjuene skulle foregå, helt snodig, men veldig afrikansk. Utover dagen begynte regnet igjen, så vi dro hjem til en av de som vi intervjuet. Utrolig artig å få bli med noen hjem i jordhytta og se hvordan dem lever. Er som å reise 100 år tilbake i tid. Vi fikk unna 7 intervjuer, kom oss til vanlig sent i gang og i 8 tiden kom vi tilbake til mat, 12 timer siden frokost. Vi var klare for senga når vi var tilbake med professorene ville at vi skulle gjøre seks intervjuer på gården. Wibeke og masterstudenten fikk 1 og jeg sammen med Prosber fikk tatt tre, klokken 22.30 var vi ferdige, nok en gang dødsliten.

Torsdagen skulle professorene reise så vi måtte få unnagjort de siste 13. Tre ble med meg og Wibeke til Ngalangala hvor vi gjorde 9 intervju, og de resterende 4 gjorde en professor for oss på gården. Klokken 14 var vi ferdig og i mål med dem som vi hadde planlagt. Resten av dagen ble veldig rolig, manko på søvn gjorde at vi ikke orket stort mer. Vi kom også i kontakt med hunden jeg «adopterte» når jeg kom hit, viste seg at den faktisk var veldig tam. Den har fått navnet Simba, også ble vi kjent med en annen hund som vi gav navnet Rafiki. Godt å få litt kontakt igjen med hunder, merket at det gjorde humøret mitt mye bedre. Medisin for sjelen:)
Simkortene våre ble stengt denne dagen fordi vi ikke hadde registrert dem. Litt nedtur siden vi er litt avhengig av nett.

Fredagen gjorde vi ikke mye mer enn å sitte og behandle dataen fra de første 20 intervjuene, tok ca 10 timer. Ble nokså trøtte i hodet av å sitte og se på dataskjermen hele dagen.

Lørdagen pakket vi sekken og reiste til Haydom for å hjelpe Helene med markedsføringen av yoghurten. Vi ble kjørt tidlig på morgenen til busstoppen i Basotu. Nå skulle vi ta bussen, bussen som hang sammen ved hjelp av mye flaks og litt gaffateip. Det er nok en tur jeg aldri glemmer, det skranglet så ubeskrivelig høyt, og setene satt hulter til bulter. Startet med å være veldig nervøs, men etter hvert ble jeg mer opptatt av og ikke miste hørselen. 1 ½ time senere var vi vell fremme, håper jeg slepper å kjøre buss igjen, her. Vi møtte Prosber som hjalp oss å få i gang simkorte igjen, det tok ca 3 timer, ting går tregt her. Når det var gjort hjalp vi Helene med å finne folk til å smake på yoghurten. Vi hadde med tre forskjellige typer yoghurt, en uten sukker, en med sukker og en med vaniljesmak. De to sist nevnte falt best i smak av testerne. Vi fikk også pratet med sjefen over sykepleierne, og avtalte møte førstkommende mandag, slik at vi fikk startet med intervjuene. Han var veldig imøtekommende og hjelpsom. Klokken 16 kom sjåføren som skulle ta oss med til Katesh, hvor vi skulle bestige Mount Hanang dagen etter. På veien stoppet vi innom gården og hentet tur-klærne våre. Vell framme i Katesh fikk vi servert god mat, Chips Mayai (egg og poteter). Vi prøvde å komme oss tidlig i seng siden vi måtte opp klokka 5 neste morgen.

Søndagen, og min bursdag, regnet det igjen, høljet ned. Vi hadde fått beskjed om at det var farlig å gå fjellet dersom det regnet. Vi tok sjansen på at det ville gi seg snart så vi reiste til fjellet. En liten nedtur denne morgenen, bortsett fra regnet, var at jeg hadde klart å ta med meg skittentøysposen istedenfor posen med turklærne i. Wibeke lånte meg en jakke, også hadde jeg en kortbukse. Det har vært så varmt så tenkte at det kom til og greit med lite klær. Der tok jeg feil. Vi begynte å traske oppover i jungelen som var veldig blaut, alle ble gjennomvåte. Etter 4 veldig slitsomme timer og ca 1300 høydemeter senere nådde vi første topp, våte og kalde men med godt mot. Det var egentlig greit at det var skodde, for hadde je sett hvor bratt det var og hvor langt, hadde jeg gitt opp tror jeg. Vi fikk spist litt sjokolade og fikk ny energi. Neste topp var 1 times gange unna, det begynte å bli veldig kaldt så vi bestemte oss for å ta en topp av gangen. Ved neste topp, spiste vi lunsj. Alle var veldig våte og kalde, guiden vår hadde vært i motorsykkel ulykke dagen før og var i store smerter i tillegg var det så skodde at vi så ingenting. Det var enstemmig å avslutte turen der. Tredje og siste topp var nesten to timers gange unna, og da hadde det blitt fire timer lengre tur. Vi gikk ned igjen. Turen ned tok ca 2 timer og x-antall tryninger. Grus og steiner gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Heldigvis ingen skader. Nede ved bilen merket jeg hvor sliten jeg var i kroppen. Vil påstå det var en veldig krevende tur, men en utrolig minnerik bursdag. Når vi reiste fant Wibeke ut at hun hadde mistet mobilen, så vi måtte dra tilbake der hun sist hadde brukt den. Dessverre var den ikke å se. Takket være en snill guide, sjåføren og 50 000 tsh fikk vi telefonen tilbake. En liten gutt hadde funnet og tatt den. Måtte vi diskutere i over en time før gutten leverte den tilbake, hele landsbygda kom og slengte seg med på diskusjonen. En lettet Wibeke.
Deretter reiste vi tilbake til hotellet hvor vi hadde overnattet, feiret bursdagen min med Kilimanjaro øl og chips mayai med en fyrstikk i En kjempe fin bursdag. Bilen ble pakket og vi kom oss avgårde til Mulbadaw hvor jeg måtte bytte ut skittentøysposen med de rene klærne. Så dro vi tilbake til Haydom, fant et hotell og kastet oss i seng. Måtte tidlig opp morgenen etter for å bli med på gudstjenesten. En ting som er forferdelig artig er at gud på swahili heter mongo. Kjære mongo, du som er i himmelen! Hihi.

Vi rakk sala (gudstjenesten) hvor vi måtte presentere oss selv for en fullsatt kirke. Wibeke sto for pratingen, jeg turte ikke. Etterpå møtte vi sjefen til sykepleierne som satte oss i kontakt med en avdelingssjef, og innen klokken var 11 hadde vi fått gjort mange intervjuer. Vi begynte å bli veldig sultne, var trossalt 18 timer siden forrige måltid. Frokosten besto av en vaffel og en donut som minnet om en smultring. Da frokosten var spist fortsatte vi med intervjuene, det var veldig travelt på alle avdelingene på sykehuset så etter fire intervjuer til fant vi ut at vi måtte gi oss. Vi dro tilbake til hotellet og slappet av noen timer. Det var også helt forferdelig å gå rundt for vi var ubeskrivelige støle etter fjellturen, jeg har hvert fall aldri vært så støl i hele mitt liv. Utpå kvelden dro vi til en restaurant som vi hadde blitt anbefalt. Der spiste vi chips mayai, namnam Ble tidlig kvelden.

Endelig, i dag, fikk vi gjort de siste spørreskjemaene, Lina hjalp oss også så det gikk unna på bare noen timer. Hotellet vi overnattet på måtte vi bare reise fra uten å få betalt, jeg prøvde å betale, men den personen som var til stede skjønte ikke hva jeg pratet om, og vi hadde en avtale klokken åtte og måtte bare dra. Vi møtte noen som skulle tilbake til Mulbadaw som vi var så utrolig heldig å få sitte på med selv om bilene var stapp fulle. Godt å være hjemme igjen. Det har vært en rolig dag etter vi kom hjem, er utrolig sliten nå. Denne uken har vært utrolig travel og slitsom, masse inntrykk, mange mennesker og mye venting.

Planen videre nå blir å være på gården noen dager og få unnagjort noe dataarbeid. Forhåpentligvis kommer vi oss avgårde til Dodoma og Morogoro på mandag, dersom vi er heldige. Som sagt mange ganger før, å komme seg rundt er ikke lett. Bussen vil jeg helst unngå, leie av bil er veldig dyrt, og det går nesten ingen fly.

Føler at teksten har blitt lang og kanskje ikke så bra skrevet, men det får bare holde for nå. Skal komme sterkere tilbake. Dersom jeg skal ta med absolutt alt vi gjør blir jeg nok sittende oppe å skrive i natt, det orker jeg ikke.

God natt godtfolk:)