O`lykke

Jeg må bare fortelle om denne fantastiske dagen, eller mer konkret sagt, fantastiske måltidet. Etter mange dager med ris og kjøtt har vi (hvert fall jeg) blitt veldig mat leie. Etter dagens joggetur og styrketrening, skreik magen mer enn vanlig, jeg var så sulten at det verket. Formen begynner forresten å bli ganske så mye bedre, har bare litt problemer med leggen:/ Men tilbake til historien. Klokka 19 (vår tid), 6 timer siden forrige måltid, trasket vi bort i kantina. Favoritt maten vår har vi bare gitt opp, så vi tok med en ananas for å døyve verste sulten mens vi ventet på potetene, kjøttet og risen, i en eller variant. Så der satt vi, drakk sukker med te og spiste ananas, da Juda (den ene kokken) kommer med ett stort smil om munnen. I hendene kommer han bærende på to tallerkener med det beste vi vet (her i Tanzania), egg med stekte poteter, O`lykke. Jeg kjente hvordan tårekanalen fylte seg opp dunket i øyekroken. Det var ikke lett, men klarte å holde tårene tilbake. Etter noen sekunder klarer jeg å få fram noen ord "Nzuri sana" (dette er godt).

Vi må selvfølgelig være glade for den maten vi får, tross alt er muzungu maten mye bedre enn hva dem andre spiser. Det er rart hvor mye jeg setter pris på maten her, vi får jo bare tre måltider til dagen, og har ikke mulighet til å spise ellers.

Hjemme tar jeg maten forgitt, skal søren meg minnes denne turen hver gang jeg sier æsj til mat, eller ikke verdsetter et godt måltid. "Tenk på barna i Afrika", husker jeg pappa sa til meg når jeg var liten og ikke ville spise opp, pappa hadde rett, en skal tenke på barna i Afrika, eller hvor enn det måtte være hvor folk ikke får nok mat og langt ifra god mat. Hjemme lever vi for å spise, og her spiser man for å leve!

Dette var en tankevekker for meg. 5 1/2 uke til med kjøtt og ris skal jeg søren meg klare uten å rynke på nesa igjen. For vi må bare klare fem uker til, resten av folket her spiser det samme hver dag, hele livet. Verden har blitt en snodig plass. I vesten har fedme blitt den nye folkesykdommen, og her, dør folk av sult. Er som vi lever i to forskjellige verdener, to forskjellige tidsaldere.

Ellers går det trått med oppgava! Ikke så mye å si om den saken. Prøver å få til en liten utflukt i helgen, bestige Tanzanias fjerde største fjell på 3400ognoe, Hanang Mountain. Er bare så dumt at vi er avhengig av sjåfør og guide, håper virkelig vi får det til. Fjellet er rett bak huset vårt, kanskje tre mil unna, men vi ser det veldig godt fordi det er så flatt.

Jammen så klarte jeg å rable ned en del.

Prekas!